Herold

Positivismen vi ser fra enkelte hold i medieflatene når det gjelder tilsynelatende økt innvandring og mottak av asylsøkere, må settes inn i en lokal kontekst. Spørsmålet er ikke hva som høres riktig ut nasjonalt, men hva som faktisk er bærekraftig lokalt.

Mot slutten av fjoråret løftet jeg fra talerstolen i kommunestyret spørsmål om de samlede ringvirkningene og effektene av innvandring for Narvik kommune. Jeg stilte konkrete spørsmål om økonomi, kapasitet og langsiktige konsekvenser. Dessverre opplevde jeg ikke at vi fikk, eller at det var mulig der og da med konkrete svar.

Det er nettopp derfor vi nå mener det er nødvendig å sette foten ned.

Narvik FrP vil si nei til flere asylsøkere og flyktninger inntil kommunen har en helhetlig sak til behandling i kommunestyret som belyser økonomiske konsekvenser på kort og lang sikt, press på tjenester som skole, barnehage, helsesektor, barnevern og øvrige velferdstjenester, kapasitet i boligmarkedet og sosial infrastruktur m.m.

Dette er ikke et utspill basert på følelser, men på ansvar. Som lokalpolitikere har vi det konkrete ansvaret for innbyggerne og tjenestene i kommunen. Det ansvaret ligger ikke hos staten eller UDI. Det er vi som må sørge for at skoler og barnehager har kapasitet, at helsetjenestene fungerer, at barnevernet ikke overbelastes, at sosialbudsjettet er under kontroll samt at boligmarkedet ikke presses mer enn vi kan håndtere.

Vi i FrP mener det er uforsvarlig å åpne for flere asylsøkere uten en samlet og grundig vurdering av helheten. Før vi eventuelt tar imot flere, må vi sikre at de vi allerede har tatt imot får den oppfølgingen, integreringen og ressursene de trenger for å lykkes. Å fylle på uten evaluering, kunnskap og en helhetlig strategi er verken god integreringspolitikk eller god kommuneøkonomi.

Asylsøkere og flyktninger skal heller ikke behandles som en salderingspost i budsjettene med henvisning til statlige tilskudd. Det er et reelt spørsmål om hvorvidt personer blir værende i kommunen over tid, eller om man i praksis sitter igjen med kostnader etter at perioden er over.

En slik tilnærming kan i verste fall føre til svekket tjenestetilbud til egne innbyggere.

Narvik står allerede i krevende omstillinger innen skole og omsorg. Vi har rekrutteringsutfordringer på flere områder. Ventetider og kapasitetsutfordringer i tjenesteproduksjonen er en realitet. Får vi dekket disse behovene via økt innvandring, eller blir skillet mellom behov og faktiske forhold i praksis større? Da kan vi ikke påta oss nye forpliktelser i blinde uten å vite hvordan dette påvirker på lengre sikt.

Dette er også et nasjonalt ansvar. Norge har mange kommuner med ulike forutsetninger. Noen har større boligkapasitet eller mindre press på tjenestene enn det vi opplever lokalt. En bærekraftig fordeling må ta hensyn til dette.

Dette handler ikke om å være for eller mot mennesker på flukt, uavhengig av hvor de kommer fra. Det handler om styring, bærekraft og ansvarlighet. Skal vi lykkes med integrering med alt det innebærer, må det skje innenfor realistiske økonomiske, sosiale og tjenestemessige rammer.

Politikk må bygges på fakta og en forståelse av hva som er bærekraftig i den enkelte kommune, og ikke på hastverk eller ideologiske hensyn som kanskje setter oss i et uføre på sikt.