Herold

I fjor ble rekordmange innlagt i Helse Bergen med spiseforstyrrelser. Ingvild (21) vil bruke egne erfaringer til å hjelpe andre.

(Bergensavisen): – Det er surrealistisk å tenke tilbake på, og det er veldig deilig. Det betyr jo at jeg er frisk.

21 år gamle Ingvild Jacobsen Skjælaaen smiler. Hun er i gang med den avsluttende bacheloroppgaven, og til sommeren starter hun som sykepleier på barnekirurgisk avdeling.

Sykepleierstudenten har selv kjent på hvordan det er å være avhengig av helsevesenet som pasient. Nå er det hennes tur til å gi den hjelpen hun en gang selv trengte.

De frivillige som kan redde liv

Kroppen sa stopp

– Hele perioden er «blurry». Jeg vet ikke hvordan jeg var. Man blir som en ond person, men det var jo ikke meg, starter hun å fortelle.

Det var sommeren før 10. klasse da de nærmeste begynte å ane uro. Ingvild sluttet å delta på sosiale sammenkomster, hadde lite energi og hadde gått kraftig ned i vekt.

– Jeg ville bare gå litt ned i vekt. Man tror jo absolutt ikke at man er en av dem som skal bli syk. Det er jo bare slikt man hører om. Jeg tenkte at det ikke kom til å skje med meg, mimrer Ingvild.

Som aktiv håndballspiller drømte Ingvild om å begynne på idrettslinjen. Men under en trening sa kroppen stopp. Dette ble familiens bristepunkt.

– Mamma og pappa ble livredde og forsto virkelig at jeg trengte hjelp, forteller Ingvild.

Tobarnsmor og økonomidirektør Julie Hoff: – Løping er min hverdagsmedisin

– Det var jeg og anoreksien mot verden

Selv husker hun ikke mye av sykdomsforløpet, men har i ettertid fått lese sin egen journal fra tiden ved BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Behandlingen hun startet med, individuell kognitiv terapi, fungerte dårlig. Metoden krevde en egeninnsats og motivasjon som Ingvild ikke klarte å mobilisere.

Anniken (29) prøvde å ta selvmord: – Nå er livet mitt fylt av kjærlighet og glede

– Jeg ble bare sykere og sykere. Jeg var for syk og for ung til en slik type behandling, sier hun.

Det var først da hun sammen med foreldrene begynte i familiebasert terapi at vendepunktet kom. Foreldrene tok over all kontroll over hva Ingvild skulle spise og når.

Hun fikk ikke gå på skolen uten å ha spist frokost, og hun ble hentet i lunsjen for å spise under tilsyn. Spiste hun ikke da, fikk hun ikke komme tilbake på skolen.

Ingvild ville på skolen. Å miste kontrollen ble det som hjalp henne ut av spiseforstyrrelsen.

– Jeg hadde ingen tid på døgnet der jeg kunne bestemme selv, og det var det jeg trengte, fortsetter hun.

Ingvild forklarer at ved dyp undervekt går kroppen inn i «sparemodus» og prioriterer kun livsviktige funksjoner. Dette påvirker også hjernen, og fornuften viker for sykdommen.

– Anoreksien ble jo min venn. Det var jeg og anoreksien mot verden, sier hun.

På sidelinjen sto mamma og pappa og kjempet kampen datteren selv ikke ønsket å vinne. I dag ser hun på foreldrenes håndtering som uvurderlig, men hun opplevde det ikke slik mens det sto på som verst.

– Jeg kan ha dårlig samvittighet i dag når jeg tenker på hvor jævlig jeg var. Hvor mye stygt som kom ut av meg. Hvor dritt jeg behandlet dem. Jeg brydde meg ikke.

Vil ha 430 døgnplasser innen psykisk helse: Dette kan det bety for Fredrikstad

Rekordmange innleggelser i Helse Bergen

Under pandemien skjøt antallet spiseforstyrrelser i været. Selv om toppen er passert, er nivået fortsatt høyere enn før korona, viser tall fra Oslo universitetssykehus Folkehelseinstituttet (FHI).

– Både nasjonal og internasjonal forskning er ganske tydelig på at koronapandemien forsterket en økende trend blant spiseforstyrrelser, der økningen er størst blant aldersgruppen 15–19 år, sier divisjonsdirektør for Psykisk helsevern i Helse Bergen, Randi-Luise Møgster.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=487507

Ferske tall fra perioden 2020–2025, som BA har fått fra Helse Bergen, viser at trykket er stort. I 2025 ble det registrert 166 innleggelser med spiseforstyrrelser, mot 97 året før. Tallet er rekordhøyt.

– Vi ser at etter pandemien falt forekomsten av noen psykiske lidelser tilbake til normal, men det har ikke skjedd med spiseforstyrrelser, sier Møgster.

Nye tall fra studien EPI-EDY (Epidemiology of Eating Disorders in Norwegian Youth) bekrefter alvoret. Én av ti ungdommer på videregående skole innfrir diagnosekriteriene for en spiseforstyrrelse. Studien viser også at hver tredje jente har et problematisk forhold til mat og kropp.

– Man kan ikke bli bedre og samtidig sulte i hjel, kaste opp eller spise seg syk

– For meg handlet det nok mye om dette kroppsidealet. At jeg bare ville litt ned i vekt, sier Ingvild.

Hun beskriver situasjonen som et samfunnsproblem og trekker frem sosiale medier som en versting.

– Man er ung og usikker, lett påvirkelig og tar kanskje lettere kommentarer til seg på en vanskelig og trist måte, forteller Ingvild.

Divisjonsdirektør Møgster forteller at spiseforstyrrelsene nå rammer både tidligere og oftere enn før. Utviklingen i Helse Bergen speiler den nasjonale trenden: Flere pasienter henvises før de har fylt 16 år, samtidig som trykket øker i aldersgruppen 16 til 18 år.

– Jeg tenker det er bekymringsfullt at vi ser den økningen. Det betyr at vi må jobbe videre med å utvikle behandlingstilbudet vårt, sier Møgster.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=80553

Bruker egen erfaring som ressurs

Ingvild ble til slutt frisk. Etter hvert som vekten økte, begynte hjernen å «våkne», og hun innså etter hvert at hun faktisk trengte den hjelpen hun fikk. Året etter det hele begynte, startet hun på idrettslinjen.

I dag trekker Ingvild særlig frem hvor viktig tillit og relasjoner er når hun snakker om prosessen med å bli frisk.

Pål jobber med pasienter med spiseforstyrrelser: – Veien ut er lang, ikke alle blir friske

Da sykepleierstudenten i høst skulle velge tema for bachelor, valgte hun å la egne erfaringer danne grunnlaget for oppgaven: Å bygge relasjoner mellom sykepleiere og anoreksipasienter.

– Jeg vet selv hvor viktig dette er, og hvordan man kan bruke kommunikasjon for å skape tillit, sier Ingvild.

Emilies kamp

Hun beskriver det som et paradoks:

– Selv om du ikke har lyst til at noen skal ta kontroll, og kanskje ikke har tillit til akkurat det, så er det likevel en eller annen form for tillit i det. Du legger hele deg i noen andres hender.

Som fremtidig sykepleier har Ingvild et ønske om å møte mennesker i sårbare situasjoner med den samme åpenheten hun selv ble møtt med. Hun håper hun kan bruke sin egen historie som et viktig verktøy i jobben.

– Min historie styrer ikke min sykepleierrolle, men jeg kan bruke erfaringen fra det jeg opplevde som positivt i møte med helsevesenet.

Trenger du noen å snakke med?