Herold

Et «kjør forsiktig» er ikke nok. En fjellside kan bestemme hvem som kommer helskinnet fram.

Denne gangen hørte vi bare drønnet – det er nesten usannsynlig flaks at ingen ble drept av de voldsomme steinmassene.

En fjellside løsnet og smadret E 134 i Etne, en sterkt trafikkert strekning. Folk var i hus og hytter like ved.

Hvordan kunne dette gå så bra?

Hva skjer neste gang?

Fredag kveld kjørte jeg til fjells. Langs Fjæra steg irritasjonen.

En lang rekke røde baklys beveget seg sakte etter vogntoget som sneglet seg oppover. Det gikk seint. Jeg ville fram, opp til harmoni og kjøligere luft, og var åpenbart ikke alene om det.

Fortsatt vinterferie, en haug på vei til Seljestad og Vågslid, Hovden og Rauland. Noen på vei til Østlandet. Mange andre i motsatt retning.

I personbilene foran må det ha vært ungdommer på vei til lånt, foreldrefri hytte, med bagasjerommet fylt av Grandiosa og øl fra handlesvippen ved Etne Senter.

I bilene må det ha vært varme barneseter, kveldstrøtte små med «når er vi framme?»

Mødre med tålmodighet og en nødrasjon bokstavkjeks, fedre med et halvt øre på podkasten og lav aksept for å kjøre 40 km/t i 80-sonen.

Forbi Fjæra, i saktegående kø ved oppstigningen mot Seljestad, kjente jeg på risiko for å komme for sent til «Nytt på Nytt».

Det gikk ingen ras, denne fredagskvelden.

Søndag formiddag smalt det.

Plutselig slapp fjellet taket. Massene falt mot vinterferietrafikken mellom øst og vest, og vi skal prise oss lykkelige over at raset gikk før hjemfarten var på sitt heftigste.

Hvordan kan vi ha vært så heldige?

At ikke liv gikk tapt på E 134 skyldes bare marginer. Skal vi framover basere livene våre på ren og skjær flaks mens vi venter på at neste ras skal finne et mål?

Selv om vi sjelden tenker over det, er naturen og fjellet ustabilt. Kanskje enda mer enn før. For vi har for lengst blitt påminnet at klimaendringer kommer til å angå oss i sterkere grad.

Men vi skrur av disse tankene, det må vi jo, for å kunne levere et vogntog med post eller kjøtt i øst og vest, eller for å komme oss til skispor og lune peisovner.

Lett å si vi ikke skal være redde. Men frykt er ikke et valg.

Usikkerheten blir ikke mindre av at vi har flere spørsmål enn svar om det som er hendt i Fjæra. Hvordan kunne dette skje? De har jo satt opp sikringer. Og de har vel kontroll, de som lar oss bruke veiene?

Vi ser hvor farlig det kan være å ferdes på veien. Men risikoen er større for å treffe et vogntog, eller møte tullinger som gjør fatale forbikjøringer, enn at fjell raser. Fare med fart og uvettig kjøring er større risiko.

Å kjøre til fjells eller være i jobb på hjul skal uansett ikke være russisk rulett. Det går i de fleste tilfeller bra. Men raset vil føre til at vi framover, innerst inne, i de bratteste partiene langs E 134, kommer til å kjenne mer på usikkerhet.

Frykt er kjipt å ha med som taus passasjer. Samtidig er det bra for oss å bli påminnet at det er risikabelt å ferdes på veiene.

Mest av alt er det viktig å ta kontroll på alt vi selv kan gjøre noe med.

Det mangler ikke på farevarsler:

Du ser mange skilt, i hvert fall bør du se dem. Du skal merke deg hva de forteller og følge beskjedene.

Du får vite om smalere veier, skarpe svinger, du varsles om vilt som kan hoppe ut både her og der, og skilt opplyser tydelig tillatt fart. Og du kan se sikringsnetting i fjellsider.

Vi velger å stole på statistikken og har tillit til andre sjåfører, men skal bak hvert vårt ratt bidra til sikkerheten. Hver og én har ansvar.

Vi skal fortsatt vite at fagfolk gjør god jobb. De skal sikre veibaner, tunneler og fjellsider. De står for kolonnekjøringer og fartskontroller. Geologer skal kontrollere fjellsider og gjøre tiltak for sikkerheten.

Etter et ras som nå, skal vi forvente at grep blir tatt. Spesielt langs de farligste strekkene.

Vi har denne helgen sett kampesteiner i veibanen, som kan knuse et barnesete som en fyrstikkeske.

Garantier får vi aldri. Når vi senere kjører forbi samme punkt ved Fjæra, etter at veien er gjenåpnet, kan det hende vi tråkker litt hardere på gassen.

Liv gikk ikke tapt denne gangen. Men noe av tryggheten og tro på farefri vei er knust.