Herold

Vi lever med en kollektiv myte om at døden går rolig for seg, at en «naturlig» død er skånsom, stille og rask. Sånn er det dessverre veldig ofte ikke, og flere pårørende jeg har snakket med har fått varige mén av å se sine kjære kjempe sitt livs kamp på dødsleiet. Nedrig, stinkende, inhumant. Sånn er faktisk døden. Men MÅ den være det?

Høsten 2024 mistet jeg mamma til eggstokkreft. På slutten gikk det ekstremt fort, og på 2,5 uker var min bauta i livet, borte. Ett av de meste hjerteskjærende øyeblikkene disse ukene, var da hun så på legen sin og spurte: «Hvis jeg skal dø om få uker, hvorfor kan dere ikke bare gi meg en overdose morfin nå?» «Fordi det er ulovlig», var legens kontante svar.

Jeg er glad for at jeg fikk disse to siste ukene med mamma, og jeg ville gitt mye for å kunne gi henne en klem igjen. Men verken mamma eller vi pårørende hadde noen som helst innflytelse på̊ når og hvordan hun skulle dø. Dette har gitt meg det mest smertefulle såret jeg kunne fått, som nekter å gro: Å ikke ha vært fysisk til stede med mamma i dødsøyeblikket, å ikke ha tatt avskjed.

Politikerne våre diskuterer assistert dødshjelp «as we speak». I Nederland er hvert 17. dødsfall et resultat av dødshjelp, ifølge NRK. Mange i Norge er redde for «smitteeffekten». For meg ligner dette argumentet man har brukt for å unngå å henge Pride-flagg på skoler, i frykt for å «indoktrinere», og «skape» flere homofile.

Dette er i beste fall halvtilslørt homofobi, uten rot i virkeligheten. Hvis vi tenker oss at vi kan bestemme når og hvordan vi vil dø, som de gjør i flere andre land i Europa og USA, må vi kanskje være villige til å utvide tankeeksperimentet ytterligere. Bør ikke alle, ikke bare kreftsyke og døende, få bestemme hvordan og når vi skal dø?

Hva med den 18 år gamle nedstemte gutten, som ikke finner sin plass i livet, og som genuint ikke vil leve mer, bør ikke han også få lov til å avslutte livet på en trygg måte, sammen med sine kjære, framfor å kjøre seg i hjel på E-18, hvor han også utsetter andre for potensiell skade og død?

Her i landet har vi en politisk nullvisjon om selvmord. I samfunnsdebatten virker det som om selvmord er noe som stort sett rammer unge menn, på tross av at flere kvinner gjennomfører selvmordsforsøk, og antall eldre som tar livet sitt er økende.

Kanskje skygger nullvisjonen over det egentlige temaet, at de som vil dø burde få lov til å dø med ro og verdighet?

Mange store kunstnere har både flørtet med tanken om selvmord, og sett det som sin «naturlige» utvei. I psykologien er et ikke ukjent at personer med depresjon kan bruke tanken om selvmord som en mestringsstrategi. Det å vite at man kan ta sitt eget liv, på sine premisser, når man vil, kan faktisk gjør at man velger å leve videre.

Fordi man kjenner på kontroll over sin egen utgang. I Japan har historisk sett selvmord, i form av Harakiri, vært sett på som ærefullt. Noe mennesker av en viss stand gjorde for å avslutte livet på en ærefull måte, å fri seg fra skamfulle livshandlinger.

Kan vi behandles, trenes, sosialiseres ut av selvmord, eller må vi kanskje tørre å akseptere, og respektere, at noen alltid vil velge denne avslutningen?

En ekstremt vond og viktig film om selvmord, er «Søstre elsker evig» fra 2024. Her møter vi 29 år gamle Marin, som har lengtet etter selvmord i mange år, som ikke orker å bli 30, og som ikke ønsker å etablere seg med verken partner eller barn.

Marin har en bipolar lidelse, og har på mange måter gitt opp kampen. Hun vil få fred, og selvmord er løsningen for henne. Marin har et nært forhold til faren sin, hun har venninner, og et sterkt og tett bånd til søsteren Wilde. Alle rundt Marin vet at hun skal ta livet sitt, men de får ikke vært der og holdt henne i hånden under hennes siste åndedrag.

Om Wilde og de andre fikk være med i en seremoni med Marin, vært til stede og med i planleggingen, ville de kanskje kjent på en større grad av ro og forsoning. De kunne vært med henne inn i døden, og uten at jeg har noen forutsetning for å vite hvordan de hadde det som familie etterpå, vil jeg tro at de som pårørende hadde ønsket å være der til siste slutt. Så hvorfor er det så utenkelig for oss at vi skal få selvråderett også inn i døden?

Jeg håper at vi i diskusjoner om assistert dødshjelp også kan snakke om assistert selvmord, og selvmord som noe mer enn en uforståelig handling. Kan vi som samfunn, med samvittigheten i behold, nekte å gi de som ønsker å dø, trenger å dø, en trygg og verdig måte å gjøre dette på?

Hvis vi kunne organisert døden etter den døende og pårørendes ønsker, ville vi kanskje unngått at fortvilte, men bestemte, mennesker avslutter livet sitt ved kvelning med pute av en betalt fremmed på svenskegrensa, noe vi ble vitne til i NRK Brennpunkt.

Diskusjonene om selvmord er mange og vanskelige. Spørsmålet er om vi orker vi å ta dem?