Herold

Når kvinner og menn over hele verden markerer 8. mars i 2026, er det med et nytt alvor. For ingen kamper er vunnet for alltid.

I AUF er vi stolte av å tilhøre en feministisk bevegelse. Arbeiderbevegelsen har kjempet skulder til skulder med kvinnebevegelsen i de største kvinnefrigjøringskampene. For allmenn stemmerett, selvbestemt abort, likelønn og mot vold og overgrep.

Det har aldri vært lett. Det har også kostet. I år markerer vi at det har gått 15 år siden 22. juli 2011.

For oss i AUF har det vært viktig at vi snakker sant om 22. juli. At vi forteller sannheten om hvem som var målet for terroren, og det høyreekstreme tankegodset som drev terroristen til å ta 77 liv.

På kvinnedagen, er det også på sin plass å snakke sant om kvinnehatet bak terroren. Hatet terroristen forfektet mot et likestilt og mangfoldig samfunn. Hatet mot kvinner som tok plass. Hatet mot kvinners rett til å bestemme over egne liv.

Selv om Breivik sto alene om handlingene, vet vi at det er mange som deler holdningene. Det har vi erfart på verst tenkelig vis. Siden 22. juli har nye liv gått tapt til ekstremisme.

1. august 2019 rammet terror Al-Noor-moskeen, og tok livet til Johanne. 25. juni 2022 ble to mennesker drept, og byens skeive utsatt for terror. 24. august i fjor mistet vi Tamima, og rosetog fylte Oslos gater på ny.

Ekstremisme har mange ansikter. Men dem som rammes av det voldelige hatet er ofte de samme. Muslimer. Jøder. Skeive. Og kvinner.

I 2020 advarte AUF-leder Ina Libak om at det ikke er det mest ekstreme vi bør frykte, men at det ekstreme blir den nye normalen.

1. mars har dessverre et nytt alvor over seg i 2026. Det ekstreme er ikke bare normalisert; det har fått makt. Det skaper et farligere samfunn. For kvinner, minoriteter og dem som ikke passer inn i ekstremistenes verdensbilde. Og til slutt for alle andre.

Over hele verden er kvinners rettigheter under angrep. Den siste måneden har vi også vært vitne til at et av våre største samfunnsproblemer har blitt satt under flombelysning: Vold og overgrep mot jenter. Disse sakene handler ikke om én mann og hans overgrepsnettverk; det er symptomatisk for noe større.

Vi vet alle hva slags sykdomstegn det er for demokratiet når kvinners menneskeverd brytes ned, og selvbestemmelse innskrenkes. For det har aldri stoppet der.

Se til USA. For få år siden ble det innført nærmest totalforbud mot abort i flere stater. Feministisk og skeiv litteratur ble forbudt på skolebibliotekene.

Det ekstreme ble den nye normalen. Konsekvensen av det er at amerikanere i vinter måtte kjempe en kamp på liv og død over noe så grunnleggende som ytringsfriheten.

Det stanser aldri med kvinnehatet. Det er der det begynner.

Dette er ikke en tid for å naivt klappe seg selv på skulderen for at det tross alt går bedre her i Norge. Vi kan ikke tro at vi er vaksinert mot krefter som knebler kvinners rettigheter.

Vi er nødt til å være forberedt. Kreftene som kanskje i dag nikker til at selvbestemmelse er viktig, gjør ikke nødvendigvis det i morgen.

Det er en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at det finnes politiske krefter i Norge som ser til USA for inspirasjon for å vinne valg og makt. Som jobber mot kvinners selvbestemmelse.

Den gode nyheten er at vi er mange flere som kjemper for. Som tar kampen for å utvide abortrettighetene, når resten av verden går andre veien. Som kjemper for å utvide foreldrepermisjonen, slik at kvinner og menn likestilles i arbeidslivet. Som innfører en samtykkelov, når vi ser at 1 av 5 kvinner utsettes for voldtekt.

Når det føles som at alt går i feil retning, er det viktigste vi kan gjøre å være modige sammen. Kjempe mot urett og for det vi tror på. Fordi kvinnehat og krefter som ønsker å ta oss tilbake i tid finnes, men de skal ikke få vinne.

For likestillingskampen slutter ikke når det blir niende mars. Ingen kamper er vunnet for alltid. Vår kamp fortsetter.

Gratulerer med kvinnedagen!