Herold

Som pårørende til en person med en kronisk sykdom, betyr det at man må vise forståelse, hensyn og prøve å sette seg inn i situasjonen til den man er glad i.

Man får ofte tanker som: «Hvorfor kan ikke du...?» og «Hvorfor er det meg som må...?».Men jeg må leve med at det er meg som må trille søppeldunken ned til veien, måke snø for hånd, hente ved, fikse hagen, tømme blomsterpottene og drivhuset.

Og når jeg springer ned i garasjen og henter mobiltelefonen som han har glemt i bilen, så vet jeg at det koster ham mye mer enn det koster meg. Og er man glad i en person, så gjør man det gjerne.Jeg kan bare tenke meg følelsen av å puste gjennom et sugerør på vei opp kjellertrappa.

Jeg vet at det er meg som må hente ting og bære tungt, så når vi er på bobiltur og er i en butikk for å handle, er det meg som bærer alle varene og han går ved siden av og har nok med seg selv. Da går jeg helst et stykke bak, for hva vil folk tenke om han som lar kona bære tungt? Det var da det skulle stått «kols» på ryggen hans.

Men viktigst er det at vi begge aksepterer situasjonen og får hverdagen til å fungere. Vi har et bra hus, men dessverre en altfor stor hage og tomt. Men for at Dagfinn skal kunne opprettholde sine aktiviteter, trenger vi grovkjøkkenet hvor han behandler fisk, kjøtt, bær og frukt fra hagen. Han trenger sitt verksted, sitt uthus og garasje. Ellers ville han bli sittende i godstolen sin. Derfor må vi leve med hage og stor tomt med mange frukttrær som gir oss mye jobb, men fortsatt også gleder.Ellers er bobilen og elsyklene en stor del av livet vårt i sommerhalvåret, hvor det tidligere var motorsyklene som ga oss mange gleder og opplevelser. Og kolssykdommen hindrer oss ikke i å dra ut i verden på nye eventyr.

Fra godstolen til Rallarvegen