Herold

Regjeringens seks tiltak høres lovende ut, men endrer ikke det avgjørende faktum - markedet styrer sjømatindustrien, ikke politiske intensjoner.

Når fiskeri- og havministeren legger frem seks nye tiltak for sjømatindustrien og kaller det en «strategi», er det lett å applaudere viljen til handling. Men politikk blir ikke mer virkningsfull av å stykke opp gamle tiltak og pakke dem inn på nytt. Det avgjørende spørsmålet er, rører disse tiltakene ved de kreftene som faktisk styrer utviklingen i sjømatindustrien?

«Mitt svar er nei.»

For det er en grunnleggende realitet som altfor ofte forsvinner i de politiske formuleringene. Markedskreftene i sjømatsektoren har sin egen tyngdelov.

Det betyr at råstoff, investeringer og arbeidsplasser flytter seg dit lønnsomheten er størst – ikke dit myndighetene ønsker at de skal være. Og denne tyngdeloven lar seg ikke oppheve med politiske vedtak, hvor gode intensjonene enn er.

En global næring lar seg ikke styre med paragrafer

Norsk hvitfisk er en global handelsvare. Den selges inn i et marked som belønner jevn tilgang, lave produksjonskostnader og helårig drift.

Dette er rammer som gjør at råstoffet naturlig trekkes ut av landet store deler av året. Selv den beste ekspertgruppe i verden kan ikke foreslå seg rundt det faktum at norske produsenter har langt høyere lønns- og energikostnader enn konkurrenter i Europa og Asia.

Når regjeringen lover å «øke kvaliteten på råstoffet» og «styrke markedsplassen for fisk», høres det tilforlatelig ut. Men det endrer ikke spillets regler. Markedet belønner pris og regularitet – ikke politiske målsettinger.

Å øke sjømatkonsumet i Norge monner ikke

Et av tiltakene er å få nordmenn til å spise mer fisk. Det er godt folkehelsearbeid, men det påvirker ikke sjømatindustriens strukturelle utfordringer.

Det norske hjemmemarkedet er lite. Eksporten er enorm. En økning i konsum hjemme flytter ikke tyngdepunktet i industrien. Det monner ikke i fiskeripolitikken.

Pliktsystemet fungerer ikke – og kan ikke fikses med nye utvalg

Pliktsystemet har vært diskutert i 30 år. Hver eneste regjering har lovet forbedringer. Likevel står vi igjen med samme problem: Man kan ikke både forvente at industrien skal kjøpe dyrere fisk enn konkurrentene – og være konkurransedyktig.

Økt detaljstyring endrer ikke den grunnleggende økonomien i systemet. Det som burde vært erkjent for lenge siden, er at pliktsystemet ikke kan levere det politikerne ønsker av det.

Kontrolltiltak skaper ikke industri

Krav om automatiske veiesystemer er bra og nødvendig. Men det er et kontrolltiltak – ikke et industriløft. Det vil ikke skape en eneste ny helårsarbeidsplass i nord.

Det som faktisk må til – men som er politisk krevende

Hvis ambisjonen er en lønnsom og industribasert bearbeidingssektor langs kysten, må vi være ærlige om hva som faktisk må til. De nødvendige grepene er politisk krevende, men det er nettopp disse som kan skape reell strukturendring. Samtidig er det også tiltak som møter betydelig motstand – i flåteleddet, i fagbevegelsen og i deler av Stortinget. Derfor ender regjeringer ofte med tiltak som høres gode ut på papiret, men som ikke endrer realitetene i næringen.

Det vi trenger nå, er politisk ærlighet

Så lenge vi ikke adresserer de strukturelle kreftene som driver råstoffet ut av landet, kommer ingen regjering til å få den industrien de sier de ønsker.

Regjeringens seks tiltak er velmenende. Noen av dem er nyttige. Men ingen av dem utfordrer markedsmekanismene som styrer denne næringen. Derfor vil de heller ikke gi det løftet som ble lovet på Skreikonferansen på Myre.