Herold

Det har blåst friskt i debatten etter iNyheters publisering av påstanden om at Thorbjørn Jagland skulle være innlagt etter et selvmordsforsøk.

Påstanden ble tilbakevist. Likevel rakk den å sette dagsorden og ble brukt som ammunisjon i en fortelling om at redaktørstyrte medier har inngått «hemmelige avtaler» for å tie.

La oss begynne med det grunnleggende. Uformell kontakt mellom medier og kilder er ikke et avvik fra god journalistikk. Det er en forutsetning for den. Journalister snakker daglig med politikere, advokater, pårørende, byråkrater og ledere uten at alt blir sitert eller publisert. Noe er bakgrunn, noe er kontekst, noe er informasjon som gjør oss i stand til å vurdere hva som bør offentliggjøres, og hvordan.

Slik kontakt er ikke en «avtale». Det er redaktørstyrt metode.

I saker som berører helse, livskrise eller selvmord, skjerpes kravene ytterligere. Ikke fordi temaet er tabu, men fordi skadepotensialet er stort.

Vær Varsom-plakaten pålegger oss å vise særlig varsomhet i omtale av selvmord og personlige forhold. Det handler ikke om å beskytte maktpersoner mot kritikk. Det handler om å beskytte mennesker mot unødvendig belastning. Og om å ta ansvar for ringvirkningene publisering kan få.

Forestillingen om at konkurrerende redaksjoner inngår hemmelige avtaler for å beskytte én person forutsetter et koordinert samarbeid i en bransje som til daglig lever av å konkurrere, kontrollere hverandre og avsløre feil. Det er ikke slik norsk presse fungerer.

Likevel får slike påstander fotfeste. I kommentarfeltene ser vi en ropende minoritet som er overbevist om at «MSM» står samlet mot «folket». At det å avstå fra å publisere én type opplysning er det samme som å dekke over alt annet.

Det er lett å forveksle offentlig interesse med offentlig nysgjerrighet. At noe kan publiseres, betyr ikke at det bør publiseres. Journalistikkens oppgave er ikke å slippe alt gjennom. Den er å kontrollere og vurdere. Ikke for å skjule, men for å sikre at det som publiseres, tåler etterprøving og at det skjer med minst mulig unødig skade.

Dette betyr ikke at redaktørstyrte medier skal være tilbakeholdne med kritisk journalistikk. Tvert imot. Pressens rolle er å undersøke makt, stille spørsmål og avdekke kritikkverdige forhold. Det gjelder også når de som omtales står i krevende situasjoner.

Men kritisk journalistikk og menneskelige hensyn er ikke motsetninger. De er to sider av det samme ansvaret.

For å ta den aktiuelle saken. Thorbjørn Jagland er nå pensjonist uten politiske verv. Da har det ikke offentlighetens interesse at han er syk. Hadde han vært statsminister, måtte informasjonen blitt vurdert opp mot hans evne til å styre landet, men sånn var det jo ikke nå.

Vi mener lokalsamfunnet vårt fortjener noen som tar ansvaret med å følge de etiske retningslingene.

I HA skal vi uansett hegne om kritisk journalistikk, men vi senker heller ikke terskelen for publisering når det er sterke argumenter for å vise varsomhet.

Det er ikke hemmelighold. Det er presseetikk.