Herold

Det finnes mange ulykkelige lottomillionærer. De levde kanskje nøkternt – og godt – før gevinsten. Så kom pengene. Forbruket økte. Forventningene vokste. Livet ble mer komplisert. Noen endte i økonomisk og personlig ruin. Historiene er mange.

Spørsmålet er ubehagelig. Kan det samme skje med et land?

For tjue år siden besøkte jeg Cuba. Det var – og er – et fattig land. En lege kunne tjene rundt 2.000 kroner i året. Likevel slo det meg hvor mye verdighet og livsglede som fantes i hverdagen. Lite materiell velstand, men sterke fellesskap.

Midt på 70-tallet bodde jeg i Vest Berlin omgitt av muren som skilte byen. På den østlige siden levde man enklere. Staten dekket grunnleggende behov. Da Tyskland ble gjenforent i 1989, ble den gamle tryggheten erstattet av konkurranse og markedstenking fra det rike vest. Uventet for mange finnes det i dag en lengsel hos enkelte etter den forutsigbare forsørgelsen – et fenomen som ofte omtales som «Ostalgie».

Så til oss selv. På 1960 tallet var Norge et middels rikt land. Omregnet til 2025-kroner var statsbudsjettet rundt 95 milliarder. I 2025 er det nær 2000 milliarder. Økningen er enorm – drevet av oljeinntekter, velferdsutbygging og en voksende offentlig sektor.

Likevel opplever mange at de har mindre å rutte med. Offentlige tjenester reduseres eller sentraliseres. Statens ansvar «Fra vugge til grav» høres mer ut som et retorisk ekko fra fortiden, enn en realitet i dag.

Pensjon var en gang en kollektiv forsikring. Nå kan man ta ut lønn og pensjon samtidig, offentlige ytelser er justert ned, og obligatorisk privat sparing har blitt normen. Flere bekymrer seg for alderdommen. Studenter må jobbe ved siden av studielån og stipend. Helsehjelp er formelt gratis, men egenandeler og gebyrer øker. Ved innleggelse på sykehjem kan staten ta opptil 80 prosent av inntekten.

Vi har lange helsekøer. Private helseforsikringer vokser fram i det som skulle være et solidarisk system. Skatter og avgifter øker, samtidig som køene til matsentralene blir lengre.

Sammenlikner vi oss med Finland og Sverige, blir paradokset tydeligere. Norges statsbudsjett er enormt – dobbelt så stort som det finske og på nivå med det svenske, selv om Sverige har langt flere innbyggere. Likevel scorer Finland høyere enn Norge på flere områder innen skole, tillit og samfunnsrobusthet.

Rikdom garanterer ikke trygghet. Penger kan forsterke både styrker og svakheter. For lottomillionæren handler det om å forvalte gevinsten klokt. For nasjonen handler det om prioriteringer, kultur og ansvar.

Spørsmålet er ikke om Norge er rikt. Det er vi.

Spørsmålet er om vi forvalter rikdommen slik at den skaper varig trygghet – eller om vi, som lottomillionæren, langsomt bruker opp gevinsten uten å merke hva som forsvinner.

Hvordan vil vi at historien om Norges rikdom skal ende?

Er det bærekraftig at stadig flere vil går på norgeslønn (fellesbetegnelsen for alle statlige støtteordninger), at all slags transport bare går tidvis og regularitet er et fremmedord, at vi blir så effektivisert at menneskelig kontakt blir erstattet av roboter, telefonsvarere og selvbetjening.

Effektivisering og automatisering kan være menneskelig nyttig, men ikke hvis grunnen er en dyr og oppblåst offentlig stat.

Norge og lottomillionæren har tross alt vært heldig. De har fått en mulighet som mange andre misunner dem. Det er opp til dem selv å gjøre de riktige valgene for framtiden.