Herold

I et leserinnlegg i GD (26.2) stilte jeg spørsmål ved om det ikke er på tide at næringslivet i Lillehammer tar et større økonomisk ansvar for å realisere de mange kapitalkrevende utviklingsideene som nå lanseres for utviklingen av Lillehammersamfunnet.

Mange av disse ideene beskrives som bedriftsøkonomisk lønnsomme og rene «gullegg» for næringslivet. Likevel forventes det gang på gang at kommunen skal betale regningen.

Dette er en praksis som ikke kan fortsette. Kommunen har allerede en gjeldsbelastning som ikke er bærekraftig, samtidig som den må investere flere milliarder i velferdstjenester fram mot 2045.

At jeg stiller slike spørsmål, ser imidlertid ut til å ha falt styreleder i Lillehammer Næringsforening, Eli K. Saastad, tungt for brystet. I stedet for å forholde seg til selve saken, tillegger hun meg svært negative motiver og holdninger (GD, 27.2). Det er et tydelig forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra spørsmålene som faktisk er stilt.

Nok sutring fra tårnene, vi bygger faktisk byen

For Saastad understreker jo at kritiske spørsmål er viktige, og at prosjekter skal tåle gransking. Hvorfor kan ikke da Saastad svare på spørsmålene i stedet for å slenge om seg med negative karakteristikker?

Hvem skal betale for løsningene Lillehammer Næringsforening har promotert og eller heiet på de siste årene? Skal kommunen for eksempel fortsette å bli årelatt av å holde liv i Olympiaparken, eller bør næringslivet selv bidra med midler til fremtidig gjennomføring av store idrettsarrangement? Vil foreningen ta initiativ til finansieringen av kunsthallen de støtter? Hvis ikke, hvem skal da betale?

Saastad kommer for n`te gang med bastante påstander om at kulturtiltak, konferanser (som WEXFO), attraksjoner og idrettsarrangement er et økonomisk plussregnskap for kommunen, selv når kommunen bidrar med egne skattepenger. Påstander om store økonomiske ringvirkninger må underbygges med fakta. Når kommunen står i krevende prioriteringsdebatter, er det ekstra viktig at tallene er reelle.

Til slutt: Saastad er opptatt av at Lillehammer skal være en by verden ønsker å reise til. Jeg er opptatt av at Lillehammer også skal være en by det er godt å bo i – med gode skoler, helse- og omsorgstjenester, et trygt lokalsamfunn og små sosiale forskjeller. Velferd skaper et godt sted å leve. Det gjør det ikke nødvendigvis til et feriemål – og det er heller ikke poenget.