Herold

I den norske debatten omtales støtte til Ukraina nå av enkelte som «krigshisseri». Argumentet er at våpenleveranser og økonomisk bistand forlenger krigen, og at veien til fred er å redusere eller stoppe støtten.

Det er en alvorlig påstand. Og den tåler ikke historisk sammenligning. Russlands angrep på Ukraina startet ikke i 2022. Allerede i 2014 annekterte Russland Krim-halvøya i strid med folkeretten og bidro militært til destabilisering i Donbas-regionen. Den gang ble Europas grenser for første gang siden andre verdenskrig endret med makt. Fullskala-invasjonen 24. februar 2022 var en dramatisk eskalering av en konflikt Russland selv hadde initiert åtte år tidligere. Ukraina ble ikke angrepet fordi landet hadde invadert noen. Det ble angrepet fordi Russland ønsket politisk kontroll og geopolitisk dominans over en selvstendig stat som beveget seg i retning av Europa.

Når Norge og Europa støtter Ukraina, er det ikke for å fremme krig. Det er for å forhindre at makt erstatter rett.

Vi har vært her før

For 85 år siden var det Norge som var okkupert. Vi mottok økonomisk støtte, etterretning og militær bistand fra våre allierte. Britene trente norske styrker. Våpen ble smuglet inn. Sabotasjeaksjoner ble planlagt i tett samarbeid med eksterne aktører.

Tungtvannsaksjonen på Rjukan var ikke bare et norsk heltemot. Den var en del av en alliert innsats for å hindre Nazi-Tyskland i å lykkes med sitt atomprogram. Den gjorde det vanskeligere for okkupasjonsmakten å nå sine mål.

Var britisk støtte til norsk motstand «krigshisseri»?

Eller var det en nødvendig innsats for å svekke en aggressor og forkorte en krig?

Uten slik støtte ville motstanden vært svakere. Okkupasjonen mer effektiv. Friheten fjernere.

Det er denne historiske symbiosen som gjør dagens debatt så underlig.

Alternativet er ikke fred – det er kapitulasjon

EU har gitt støtte tilsvarende rundt 2000 milliarder kroner siden 2022. Norge har bidratt med betydelige midler gjennom Nansen-programmet. Dette handler ikke om krigsromantikk. Det handler om at Ukraina skal ha evne til å forsvare sitt territorium.

Alternativet til støtte er ikke automatisk fred. Det er at Ukraina mister forhandlingsstyrke og presses til å akseptere en løsning på angriperens premisser.

Det er i realiteten kapitulasjon.

Jeg sto selv på grensen mellom Polen og Ukraina 25. februar 2022 for å hente ut to personer som sto meg nær. Der var det ingen som etterspurte ideologiske forklaringer. Det handlet om sikkerhet. Om overlevelse. Om frykt for hva russisk kontroll ville innebære. Det perspektivet forsvinner lett i norske kommentarfelt.

Et samlet Storting – men et urovekkende velgeravvik

Venstre har stått prinsippfast i sin støtte til Ukraina. Det samme har et samlet storting gjort gjennom brede forlik. Det er et viktig signal om at dette ikke er partipolitisk spill, men sikkerhetspolitisk ansvar.

Derfor er det oppsiktsvekkende at mange velgere i enkelte partier nå beveger seg i en helt annen retning. Særlig ser man sterke stemmer blant velgere fra to partier som argumenterer for linjer som i praksis svekker støtten. Men partiene selv har programfestet sin støtte til Ukraina.

Det bør tas på alvor.

For det er en vesentlig forskjell på å diskutere nivået på støtten – og på å delegitimere selve prinsippet om at den angrepne parten har rett til å forsvare seg.

Krigsetos og slagord

Det norske forsvaret har tradisjonelt båret to uttrykk som illustrerer et krigsetos: «For Konge og Fedreland» – plikten til å forsvare landet og dets konstitusjonelle orden. Og det mer mytiske «Til Valhall» – viljen til å stå i kamp selv når utfallet er usikkert.

Disse uttrykkene er ikke krigsforherligelse. De er forankret i idéen om forsvar – ikke angrep.

Når ukrainere sier «Slava Ukraini – Heroyam Slava», bør vi forstå det i samme kontekst. Det er ikke et imperialistisk slagord. Det er et uttrykk for nasjonal motstand mot invasjon.

Å avvise det som krigshissende retorikk er å overse hva det faktisk springer ut av.

Støtte til Ukraina handler ikke om å ønske krig.

Det handler om å erkjenne at noen ganger er motstand mot aggresjon en forutsetning for fred.

Det burde et land med vår historie forstå bedre enn de fleste.