Herold

Når idretten tar ansvar for å lokke unge hjem til Finnmark, kan den bli et redskap for fellesskap.

I Finnmark har fotballen blitt mer enn bare en idrett.Den har fostret forbilder og stjerner som Sigurd Rushfeldt, Stefan Johansen, Tore Reginiussen og Morten Gamst Pedersen. Men den forsøker også å ha en høyere himmel, som verktøy for å bygge lokalsamfunn, styrke tilhørighet og gi unge lyst til å vende hjem.

Når utflyttede finnmarkinger inviteres til Universitetet i Tromsø 3. mars, er det nettopp dette som står på agendaen: Hvordan skaper vi tilhørighet og muligheter som faktisk får folk til å flytte hjem igjen? At dette initiativet kommer fra fotballgrasrota – ikke fra byråkrati eller politikk – er i seg selv et viktig signal.

Finnmark fotballkrets har gjennom flere år tatt grepsom må kalles uvanlig. Og et ansvar som ligger utenfor rammen til mange andre idrettsmiljøer. Prosjektene «Jakten på bolyst» og «Lys mellom husan» har skapt aktivitet og fellesskap i hele fylket, og satt ord på noe grunnleggende: Når folk flytter, blir de færre på laget. Og laget – det er oss alle.

Fotballen speiler folket. Derfor er den også en sterk arena for verdier. Dette ligger til grunn for utviklingen av «Mii – Met – Vi», som betyr «vi» på samisk, kvensk og norsk – et konsept som har som mål å få ned stygg munnbruk og bygge respekt både på matta og tribunen. Når breddefotballen når nesten halve fylket gjennom spillere, foreldre og frivillige, blir fotballen i sum en unik og effektiv kraft. Tilbakemeldingene om at hets og munnbruk har gått ned, varmer.

Under første samling i Tromsø, den 3. mars, sparkes det i gang noe enkelt, men stort: Tittelen er «Velkommen til Finnmark». Et forsøk på å inspirere unge finnmarkinger til å flytte hjem fra storbyen Tromsø. Støttespillerne er også verdt å merke seg: Filantropen Trond Mohn, som lenge har vært en venn av Nord-Norge og Finnmark; Finnmarkseiendommen, LO, Sametinget, Sparebanken Nord-Norge, samt flere andre som har koblet seg på; og til sist regjeringen, som har sett verdien og gir sin støtte.

Det er ikke ofte at fotballen i Distrikts-Norge klarer å samle et så bredt lag av aktører. Men dette handler jo om mer enn et arrangement. Det handler om en troverdig aktør som kjenner hver klubb, hver frivillig og hver bygd i Finnmark – og som derfor blir lyttet til.

God vilje og en samling endrer ikke alene verken tunge demografiske prosessereller bolyst. Fotballen alene gjør det heller ikke. Dette er det viktig å huske på. Men Finnmark fotballkrets har en posisjon få andre kan matche: De har tillit. De har tilstedeværelse. De har språk. Og de vet at framtidstro må bygges nedenfra – gjennom handling, fellesskap og ekte lokalt engasjement.

I en tid der mange snakker om verdier, viser Finnmark fotballkrets dem i praksis. De viser hvordan idrett kan være både en motor og en møteplass for forsøk på å utløse potensial og derigjennom et håp samfunnsutvikling.

I Finnmark blir idrett mer enn konkurranse –den blir et fellesskap som anstrenger seg for å holde folk sammen, og et anker for mer enn 22 spillere og 90 minutters dyst.

I Norges ytterkant, forsøker man å bygge engasjement og framtid – en pasning av gangen.