Herold

Kommende søndag er det opptil flere merkedager stablet oppå hverandre. Det ene er at vi endelig skifter kalenderblad til mars, den første vårmåneden. Jeg synes både januar og februar har føltes uendelig lange i år, med minst 40 dager i hver. Nå blir det godt med lysere tider og varmere vær. Vi er skapt ulike, vi mennesker. Jeg hører ikke til blant dem som kommer til å savne skiføret. Takke seg til bare veier og blåveis i grøftekanten.

En annen merkedag er at det til søndag er gudstjeneste i Drangedal kirke med dåp. Det er alltid like fint med dåp, en stor dag i kirka for hver person som blir døpt. Men i gudstjenesten skal vi, i hvert fall hvis jeg husker det, markere at på søndag er det hundre år siden Erik Bye ble født med å synge hans vidunderlige «Blå salme» fra den nye salmeboka.

Den nye salmeboka er forresten ikke så ny lenger. Boka kom ut i 2013, det begynner visst å bli noen år siden. Noen har for øvrig kommentert det interessante sammentreffet at landets første blåblå regjering tiltrådte samme år som vi for første gang kunne synge en blåblå salme i kirka.

Erik Bye hadde mange fine sanger. Jeg liker kanskje best «Da far min sang». Det var Erik Byes hyllest til sin far, operasangeren Erik Ole Bye. Første verset er slik:

Da far min satt i prammen sin og sangved Jonsokleiteog fjorden lå med solen i sitt fangved Jonsokleiteda hvilte alle årer, da stilnet alle strenderda strakte tareskogen mot lyset sine henderog torsken beitet freidig uten angst for garn og krokog grubleren i tårnet løftet blikket fra sin bokved Jonsok-leite da far min satt og sang.

Sønnen mimrer altså om sin far, hvordan både mennesker, dyr og natur stoppet opp og lyttet da han sang ut over Oslofjorden. I neste vers har de flyttet seg til en av høstens merkedager, til Barsoktide eller Bartolomeusmesse. Tredje verset synger faren ved vinterens Kyndelsmesse, før han i nest siste vers synger ved Hallvardsdøgnet om våren.

I det siste verset har farens sang stilnet, og Erik Bye forteller om hvordan det nå er han som tar farens sang med videre til verdens ende. Tårekanalene mine får kjørt seg når det siste verset lyder, for da vandrer tankene mine til dem jeg kjente som har stilnet sine sanger. Og musikken skaper følelser og våren kommer og livet er tross alt ikke så verst likevel.