Herold

Jeg tror mange av oss har kjent på hvor vanskelig det kan være å bryte inn.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=492628

Vi liker å tro at baksnakking er ufarlig. At det bare er prat som ikke betyr noe, så lenge det ikke blir sagt rett til noen. At ord som sies i lukkede rom, ikke får konsekvenser utenfor dem. Det er feil.

Jeg mener vi altfor ofte undervurderer hvor mye det faktisk betyr.

Baksnakking begynner sjelden som ondskap, eller hat eller et ønske om å ødelegge. Oftere starter den i det små: som antydninger, som frustrasjon, eller et behov for å få ut noe.

Et lavmælt «jeg er bare bekymret». Et sukk. Et blikk. Et navn sagt litt saktere enn de andre.

Og den trenger ikke mange stemmer for å gjøre skade. Den trenger egentlig bare stillhet.

Det står en tom stoli rommet. Den tilhører en som ikke er der, og rundt den stolen former vi et liv. Vi fyller tomrommet med antakelser og tolkninger. Med halve historier og uferdige tanker. Vi gir mening til handlinger uten å kjenne bakgrunnen.

Og glemmer at stolen er tom fordi mennesket mangler, ikke fordi mennesket har mistet verdi.

Når noen ikke er til stede, er det lettere å snakke fritt. Lettere å tolke i verste retning. Lettere å si ting vi aldri ville sagt om de satt i rommet.

Det som sies, blir sjelden liggende der det ble sagt. Ord beveger seg videre. Fra rom til rom. Fra munn til munn.

Litt endret. Litt mer skråsikkert. Litt mindre nyansert.

Slik blir baksnakking til rykter. Og rykter blir til «alle vet».

Plutselig handler det ikke lenger om en konkret situasjon, men om et menneskes karakter. Ikke om noe som skjedde én gang, men om hvem noen er. Den det snakkes om, er ikke til stede. De får ikke forklare eller korrigere.

Likevel tas det beslutninger om dem: hvem man stoler på, inkluderer, og holder avstand til. Små valg som ofte bli gjort i det stille, men som former et liv.

Rykter kan stenge dører før de åpnes. De kan ødelegge vennskap og gjøre miljøer utrygge. De kan føre til isolasjon, skam og psykisk uhelse.

Og alt dette kan skje uten at én eneste person føler seg ansvarlig.

Den som snakker, kan si: «Jeg mente det ikke sånn.» Den som lytter, kan si: «Jeg sa jo ingenting.» Den som handler på bakgrunn av rykter, kan si: «Jeg har bare hørt ...» Men resultatet er det samme.

Å lytte er ikke nøytralt, å bli sittende er ikke uskyldig, og å la være å si ifra er ikke å holde fred. Det er å delta.

Jeg tror mange av oss har kjent på hvor vanskelig det kan være å bryte inn, men at det likevel er nødvendig.

Hvis ingen hadde lyttet, ville ordene stoppet.

Hvis noen hadde sagt imot, ville historien sprukket.

Baksnakking skader. Hvorfor holder så mange på med det? Hvorfor later så mange som om de ikke har noe med det å gjøre?

Hva gjør du når noen begynner å snakke ned om en som ikke er der? Blir du sittende? Nikker du? Lar du samtalen gli videre?

Eller våger du å gjøre stemningen litt ubehagelig for å stoppe noe som kan ødelegge et annet menneskes liv?

Jeg skriver dette fordi jeg mener det angår oss voksne.

Barn ser, hører og lærer av det vi gjør. De legger merke til hvem det snakkes varmt om – og hvem det snakkes lavere om. De lærer ikke først og fremst av det vi sier er riktig, men av det vi gjør når ingen sier imot.

Den tomme stolen finnes også i klasserom, skolegårder og på fritidsarenaer.

Vi kan lære barna å fylle den med rykter – eller lære dem å reise seg og si: «Dette vil jeg ikke være med på.»

Fastlegen måtte betale tilbake 1,4 millioner kroner og ta pause fra jobben: – Kjennes urettferdig

Siste videoer fra BA (embed)