Herold

USAs president Donald Trump bruker nå konsekvent våpenmakt for å få viljen sin. Det endrer den internasjonale rettsordenen fullstendig.

Inntil nylig har USAs president Donald J. Trump nøyd seg med å bruke sleipe forretningstriks fra Manhattan når han har involvert seg i internasjonalt diplomati. I det siste er metodene blitt verre, fordi han lar våpnene snakke når forhandlingene ikke følger hans eget skjema.

Det framstår allerede som evigheter siden at han i en væpnet aksjon på fremmed grunn pågrep Venezuelas president Nicolás Maduro, men det er under to måneder siden. Lørdagens angrep mot Iran overgår dette både i omfang og helt sikkert også i konsekvenser.

Verken amerikanere, israelere eller noen andre kan forutsi hva dette fører til for en av Midtøstens definitive stormakter. Det lover i alle fall ikke bra når Trump mer ann antyder at han vil ha mange ord med i laget når Iran skal få på plass et nytt styre.

Det er ingen tvil om at USA står bak nok et folkerettsbrudd når de, sammen med Israel, har angrepet Iran og «tatt ut» landets øverste leder. Alt tyder også på at Trump har tatt seg til rette overfor USAs egne lover, fordi han i realiteten har startet en krig uten Kongressens velsignelse.

Trumps tradisjonelt vemmelige ordbruk har dessuten vært verre enn vanlig gjennom helga og den er altså supplert av en uhørt våpenbruk. En våpenbruk som er en følge av at diplomatiske samtaler ikke har forløpt etter Trumps vilje. Dette er det motsatte av hvordan diplomati skal virke.

Det er ingenting godt å si om Irans religiøse skrekkregime. Først og fremst handler det om den nådeløse og kyniske forfølgelsen av egne innbyggere, maktbruken mot all opposisjon, moralpoliti og kvinnediskriminering. Regimet har brukt alle midler for å forsvare sitt meningsløse eksperiment. Internasjonalt har de både direkte, og gjennom støtte til terrorister, i ord og handling skapt frykt og død i mange land. Både israelere og amerikanere er ofre for dette. Iran har også bidratt til å opprettholde den russiske krigsmaskinen i krigen mot Ukraina.

Både Irans befolkning og omverdenen fortjener noe bedre. At tusenvis av mennesker har vært ute i gatene over hele verden for å feire diktatorens fall, er derfor til å forstå. For selvfølgelig har vi plikt til å reagere mot de overgrepene Irans regime har stått bak, selvfølgelig må det reageres mot landets aggressivitet, ikke minst den de viser mot Israel, og selvfølgelig må verden reagere mot Irans forsøk på å bygge seg opp som en atommakt.

Dessverre har reaksjonene en karakter som neppe bidrar til annet enn en permanent krigstilstand i hele Midtøsten, økt terrorfrykt i hele verden og fullstendig politisk kaos i det som har vært en tradisjonsrik og stolt kulturnasjon. Dette kan dessverre ikke ende godt.