Herold

Han er død. Men han fikk rett til slutt. For Ayatollah Ali Khameneis mordere er «store satan», USA, og «lille satan», Israel. Mindre kunne det ikke være.

Ayatollah Ali Khamenei påkalte seg store deler av verdens vrede. Det var det som var meningen, og hans retorikk var minst like uforsonlig som han selv var. Og mens han ledet gude-staten, så døpte regimet sine hovedfiender i overenstemmelse med dette verdensbildet for «store satan», USA, og «lille satan», Israel. Det var meningen i dette verdensbildet at rettferdigheten skulle skje fyllest. Så får teologer diskutere om det nå har skjedd, om det var rettferdigheten som rammet ham. Khamenei blir etter alt å dømme erklært martyr, en hedersbetegnelse i de kretser som vi her snakker om.

Revolusjoiner er farlige greier. De forandrer blant annet dramatisk ens selvbilde. Det gamle må dø for at det nye skal skinne. Den franske revolusjonen i 1789 - revolusjonen som også var opplysningstid, og begynnelsen på utviklingen av de europeiske demokratiene - var så radikal at den like godt startet tida på nytt. Revolusjonen erklærte 1789 som år 0, null, historien skulle begynne med dette året. Det samme gjorde man i tyrannen og den revolusjonære massemorderen Pol Pots Kambodsja, man startet også i år 0. Det var omtrent samtidig med at navnebror og politiske groupie Pål Steigan fra Norge var på besøk. Slik møtte en provins en annen.

I Iran i 1979 startet man ikke formelt på år 0. Men man startet med revolusjonær villskap, der alt det gamle skulle raderes bort. Etter hvert som revolusjonslederen Ayatollah Khomeini vant kontroll etter at shahen og regjeringen flyktet, startet den politiske terroren. Aktivister stormet den amerikanske ambassaden i Teheran, og tok 66 amerikanske diplomater og ambassadeansatte som gisler. De iranske religiøse revolusjonære hadde satt seg utenfor folkeskikken, og gjorde det på mest dramatiske vis, ved åpent å utfordre «den store satan».

Det islamske prestestyret startet derfor på sitt vis også i år 0. Man innførte nye institusjoner. Irans virkelige leder var ikke en sekulær administrator, men en «åndelig leder». Og da Ayatollah Khomeini døde i 1989, så overtok Khamenei, som satt i denne opphøyde posisjonen 37 år, før han ble drept lørdag. Ved siden av seg har den åndelige lederen «vokterrådet», en forsamling av religiøst skriftlærde på 88 menn som gir lederen ryggdekning hvis president eller parlament skulle bli for kravstore i spørsmål om makt.

Det iranske politiske systemet er revolusjonært unikt på den måten at det inkluderer teokratiske, autoritære, og demokratiske elementer. Det velges president og parlament, og det er en arv fra den franske revolusjonen. Men det er vokterrådet som velger åndelig leder, som anerkjenner alle kandidater til den «demokratiske kanalen», og som forkaster mange. Og det er åndelig leder og vokterrådet som er de egentlige lederne i gudestaten.

Det sentrale begrepet i forståelsen av prestestyrets selvbilde er velayat-e faqih (den rettslærdes vergemål). Den rettslærde - den åndelige leder - opphøyer seg på denne måten slik at han blir alle borgernes verge. I et demokrati er mennesker som trenger verge på mange måter umyndiggjort. Men i Iran er det politiske systemet sånn at alle mennesker er pålagt å ha en verge, som i en George Orvellsk dystopi. Og her er språket ganske presist, for det er umyndiggjøring av menneskene det iranske autoritære eller totalitære teokratiet handler om.

Vi vet hva det har ført til, et terrorvelde som bare kan sammenliknes med dagens Nord-Korea, og med forrige århundres fremste tyranner, Hitler, Stalin, og Mao. Men Khamenei var en dverg som tyrann. Han manglet karismaen til de tre, og han manglet økonomien til å gjøre den aller største skade.

Det betyr ikke at han ikke prøvde. Khameneis støtte til - eller snarere, adopsjon av - terrororganisasjoner som Hamas, Hizbollah og Houti-militsen i Jemen, viser vilje til å spre den iranske revolusjonen med vold over store deler av Midtøsten. Hans støtte til internasjonal terror viser det samme. Og hans insistering på et atomprogram som han ikke ville ha internasjonalt innsyn i, var nok uttrykk for en nasjonal stolthet i en persisk sivilisasjon som er mer enn 2500 år gammel. Men det er også uttrykk for den mangel på tilpassing til virkeligheten som de fleste revolusjoner fører med seg.

Institusjonelt så er det nå vokterrådet som skal velge en ny åndelig leder. Men hvor effektivt kan institusjonene fungere når et bombardement tok livet av øverste leder, forsvarsminister, og revolusjonsgardens leder, i ett og samme angrep? De fremste spekulasjonene er at det er en eller flere i revolusjonsgarden som nå tar tømmene. Spørsmålet er om noen tømmer i det hele tatt kan styre utviklingen, og om pisk lenger virker?

Den iranske revolusjonen kan omsider være død.