Herold

Vi trenger flere lærere, ikke færre. Og vi må få de gamle inn i skolen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg var liten kunne vi sitte og høre på bestemor og andre eldre kvinner snakke om krigen. Vi satt der i veldig alvor og var helt stille. Bildene de malte fram i hodet på oss var som om vi selv hadde opplevd okkupasjonen. Jødene som rømte på samme tog til Sverige. Mormor som fødte et sju måneder gammelt barn som bare ble kastet i en bøtte og legen som røkte under utdrivelsen med setningen «det var dødt». Bestemor som flyktet gjennom skogen over til Sverige og skrev brev hjem til Voss under pseudonym så familien hennes ikke skulle bli tatt av nazistene.

Det er billigere å investere i små mennesker enn å reparere voksne.

Vi lærte ikke å hate tyskere, vi lærte å tenke på de nærmeste. Vi lærte at frihet ikke er en selvfølge, at du skal kjempe med nebb og klør og passe på barna dine som en hauk.

Denne uka ble det markert at fullskalakrigen i Ukraina har vart i fire år. Selv om vi skal huske på at krigen startet lenge før det, så er det fire år med enorme tap for ukrainerne, et folkeslag vi nesten må se på som overmennesker slik de møter hverdagens missiler. Å vite at barn som lever nå skal sitte som besteforeldre og fortelle om denne krigen til sine barnebarn, slik mine besteforeldre fortalte meg, er utrolig trist å tenke på.

Det plager meg at jeg ikke får forklart barna mine hvor viktig det er med demokrati med selvopplevde historier, slik mine besteforeldre kunne. Slik sikkert besteforeldrene mine så på meg som et overbeskyttet, bortskjemt barn, gjør jeg det samme med mine. Skjønner de hvor skjørt det er? Hvor farlig det er?

Donald Trump er så klart et godt eksempel jeg stadig kan bruke som et bevis på at Norge aldri må stemme på feil person. Men Trump fikk masse stemmer i hvert valg han vant. Og mine barn kan ende opp som nyttige idioter for despoter de også. Framtida er skummel sånn.

Balansen mellom å skåne barna og det de får vite digitalt når du ikke er til stede, er nesten umulig. Men jeg trenger at barna får satt seg ned og hørt historier.

Her kommer skolen inn.

I en tid der barna mine kan konsumere femten konspirasjonsteorier før jeg har rukket å lage den anti-ultraprosesserte middagen til oss, trenger vi fellesskolen som aldri før. I en tid der Charlie Kirk blir skutt i halsen, og det 30 sekunder etterpå finnes tusenvis av videoer av drapet, og 30 minutter seinere finnes hundrevis av konspirasjonsteorier om hvem som sto bak, så trenger vi noe felles. Vi trenger absolutt å arrangere OL, det er en felles opplevelse jeg unner alle generasjoner under meg, siden vi er en svær gjeng med folk som kan slå god gammaldags floke uten at millennias skjønner en dritt.

Derfor trenger vi også en bra, sterk skole som aldri før.

Mine lærervenner forteller meg om foreldre som spør dem om råd som om lærere var barnepsykiatere. Foreldre søker råd og hungrer etter informasjon om hvordan poden skal møtes på følelser og oppdragelse. Det pumpes ut podkaster og kronikker, bøker og foredrag for at foreldre skal skjønne seg på egne avkom, og det virker som det aldri tar slutt. Mailboksen til lærere over hele landet er stappfull av spørsmål lærere egentlig ikke har noe med. Og hva betyr det? Jo, vi trenger å styrke skolen enda mer.

Derfor bør alle foreldre i grunnskolen være med på et opprop nå når kommunekommisjonen vil fjerne lærernormen.

Normen sier noe om hvor mange lærere det skal være til sammen på en skole. Det er en minstenorm og skal sikre et minimum av ressurser. Men fjernes normen, vil mest sannsynlig lærerstillinger kuttes.

Utdanningsforbundet er bekymret. Hvis normen fjernes, vil det bli færre lærere, mindre tid til hver elev, store regionale forskjeller i undervisningskvalitet, større klasser og mer uro i klasserommene til barna våre, sier de. Det vil bli vanskeligere å følge opp elever med ulike behov, både dem som trenger ekstra utfordringer og dem som har behov for ekstra støtte.

Det er pressestøtte og lærernorm som kan redde oss.

En god utdanning er den viktigste investeringen vi gjør for framtida. Å kutte i utdanning for å spare penger, er kortsiktig og uansvarlig. Vi trenger alle hender fremover, og alt starter i skolen. Vi vet at det er billigere å investere i små mennesker enn å reparere voksne.

Vi foreldre bør skjønne hvor viktig det er å gi lærerne våre det de trenger, så de kan hjelpe barna våre til å få det beste utgangspunktet i livet. Men for å gjøre det, trenger de tid til å se hvert barn, tid til å gi tilpasset undervisning og tid til å bygge ferdigheter som er nødvendig for et godt liv.

Vi vet at i USA blir bøker forbudt på skoler og historien omskrevet, slettet eller sensurert. Vi vet fra historier fra våre besteforeldre at det samme skjedde i Norge. Vi vet at i Russland har de en helt annen virkelighetsoppfatning av hvorfor de angriper sitt naboland og sulter og fryser ut den ukrainske befolkningen. Vi vet at det ved et pennestrøk kan bli forbudt med abort og homofili. Det skjer i Europa. Vi vet at ved en ny lovgivning kunne Sverige deportere babyer ut av landet.

Og vi vet hvor barna våre bruker mest av tiden sin: på skolen.

Vi må ikke skrote lærernormen fordi vi får flere eldre. Vi må få de eldre inn i skolen. Vi må bruke de eldre for alt de er verdt. Vi vet at mange er ensomme og at mange trenger å møte flere folk. Vi vet skolen trenger flere hender, ikke færre. Vi vet at barn sitter og skroller og lærer kjappe ting av TikTok, men på skolen må alle være med på det samme. Vi vet at det er et fåtall av eldre som bor på sykehjem, de fleste er oppegående flinke folk som klarer seg helt fint hjemme. Og de kan brukes like mye som man bruker bikkjer på aldershjem. Uten sammenligning for øvrig, ref. muslim/hund-rasismen der ute.

Noen kommuner bruker eldre som vaktmestere, men vi kan bruke dem til mye mer enn å strø. Vi har ikke lenger Kjakan som kan dra på skoleturné og fortelle om krigen, men vi har en eldrebølge som kan fortelle om demokratiet, frihet og ikke minst gi en generasjon som akkurat nå er redde for alt mulig, et framtidshåp.

Våre problemer er små sett i den store verdenssammenhengen. Derfor håper jeg du tenker på ukrainerne i kveld når du skal lese bok for ungene på senga, som jeg for guds skyld håper du gjør. Tenk på foreldre i krig, som sitter med hodelykt fanget i leilighetens minste rom, som regel badet, for å unngå mest skader hvis missilene skulle treffe i natt på fjerde krigsåret. Tenk løsninger på den evinnelige lærerkrisa og eldrebølgen. Og tvangsfôr ungene dine med historier om demokrati, fred og antifascisme, så ikke korte små reels vinner over de lange linjene.

Jeg skjønner at tiden er forbi der internett var et sted å le av katter, at det nå er deepfake, krypto og AI. Men da får vi høre på tekoligarkene som sier at det er empati som blir den menneskelige superkraften i framtida. Det skal vi ikke kimse av.

Ingen lærere må ut av skolen. Uansett hvor dårlig kommuneøkonomien er. Og de eldre må løfte blikket. Det er nå vi trenger å høre de viktige historiene deres. Det er pressestøtte og lærernorm som kan redde oss.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar