Herold

For å lykkes i et nytt land må man våge å stå i ubehaget, ikke flykte fra det.

Les også

For få år siden var det nesten uhørt. Nå slår politikere alarm

Som kvoteflyktning synes Ali Mohammed det er vanskelig å forstå norske ord og uttrykk. Dette fortalte han om hos Lindmo på NRK.

Les også

«Å ha griseflaks» betydde noe helt annet for Ali: Nå har han skrevet bok om norske ord og uttrykk

Les også

Slik har Norge endret seg på 15 år

Send oss din ytring

Debatten om «sekundærflyktninger» og pressede kommunebudsjetter på Østlandet har eksplodert de siste ukene. Ordføreren i Sarpsborg beskriver situasjonen som «feilslått politikk».

79 prosent av sosialhjelpen i byen går til flyktninger, ifølge den kommunale utredningen. Skoler melder om elever som kommer midt i skoleløpet med svake norskferdigheter og krevende bakgrunn.

«Mennesker som får muligheter, blir muligheter»

Men når politikere bruker tallene som bevis på at integreringspolitikken ikke fungerer, er det noe vesentlig som mangler: perspektivet til dem som faktisk har gått gjennom systemet.

Jeg var én av dem.

Da jeg kom til Norge som kvoteflyktning og ble bosatt i en liten kommune, var det ikke tall og statistikk som preget livet mitt, men en grunnleggende følelse av ensomhet. Alt var nytt, og jeg manglet nettverk, venner og fellesskap.

«Integrering mislykkes kun når vi stopper ved tallene»

Jeg lærte norsk i voksenopplæring og gikk på skole, men skoledagen tok slutt lenge før dagen min gjorde det. Språket kom sakte, fordi jeg ikke hadde noen å bruke det sammen med.

Jeg har kommet langt. Ikke fordi reisen min var enkel, men fordi jeg holdt ut når det var vanskelig, skriver kronikkforfatteren.

Det er dette ingen regneark beskriver, at integrering ikke skjer i et undervisningsrom, men i møte med mennesker.

Samtidig må jeg si dette tydelig: Også vi som kommer til Norge må trå til.

Vi må jobbe knallhardt, lære språket, møte motstand med vilje til å fortsette, og ikke ta den letteste løsningen når ting er vanskelig.

Integrering krever innsats fra alle parter.

Det holder ikke å vente på at samfunnet gjør alt for oss. Vi må ta plass. Vi må bruke stemmen vår, lære systemene, oppsøke muligheter og tåle at veien er bratt i starten.

«Også vi som kommer til Norge må trå til»

For å lykkes i et nytt land må man våge å stå i ubehaget, ikke flykte fra det. Men nettopp derfor er det så avgjørende at vi ikke må stå alene.

Når jeg i dag leser politikere snakke som om flyktninger flytter fordi de «ikke vil jobbe» eller «belaster systemet», kjenner jeg igjen avstanden mellom tallene og virkeligheten.

De fleste flytter fordi de trenger det samme som alle mennesker. Et sted hvor man kan få arbeid, støtte, fellesskap, trygghet og muligheter for barna sine. Å flytte er ikke et tegn på mislykket integrering, men et forsøk på å få et liv til å fungere.

Og når kommuner føler seg presset, handler det ikke om at mennesker er problematiske. Det handler om at staten ikke gir kommunene nok ressurser til å møte behovene de står i. Det handler om mangelen på lærere, helsetjenester, arbeidspraksis, boligtilbud og nettverk.

«Det holder ikke å vente på at samfunnet gjør alt for oss»

Flyktninger blir ikke en byrde fordi de flykter. De blir en byrde hvis vi plasserer dem et sted uten muligheter og forventer at de skal klare alt alene – uansett hvor hardt de jobber.

Den mest effektive integreringen skjer ikke når man strammer inn og begrenser. Den skjer når man bygger opp, åpner dører og viser tillit. Jeg vet dette fordi min egen reise ble forandret nettopp av slike mennesker.

-Det var første gang jeg virkelig kjente at jeg hørte til, skriver Ali Mohammed, om da han ble spurt om å bli trener for sønnen sitt fotballag.

Kollegaer som tok meg med på øvelseskjøring slik at jeg kunne ta førerkort. Folk som hjalp meg finne et sted å bo. Nettverket som fikk meg inn i min andre jobb.

Mennesker som gjorde det mulig for meg å kjøpe hus uten egenkapital, fordi de trodde på meg og ville hjelpe meg videre.

Og det var den lokale fotballklubben som spurte meg om jeg ville bli trener for sønnen min sitt lag. Det spørsmålet forandret mye – det var første gang jeg virkelig kjente at jeg hørte til.

«Flyktninger blir ikke en byrde fordi de flykter»

Et slikt fellesskap former mennesker. Det løfter dem, gir dem retning, og skaper en følelse av ansvar for stedet man bor. I dag sitter jeg i kommunestyret i byen jeg kom til som fremmed.

Jeg tar ansvar for fellesskapet som en gang tok ansvar for meg. Jeg bidrar, jeg deltar og jeg bygger – ikke fordi noen krevde det av meg, men fordi noen ga meg muligheten til å lykkes, og fordi jeg selv valgte å stå i det og jobbe for det.

Jeg har kommet langt. Ikke fordi reisen min var enkel, men fordi jeg holdt ut når det var vanskelig, og fordi mennesker rundt meg valgte å se meg som en ressurs. Jeg gjorde min del – og lokalsamfunnet gjorde sin.

«Jeg tar ansvar for fellesskapet som en gang tok ansvar for meg»

Det er dette som må være konklusjonen i integreringsdebatten. Mennesker som får muligheter, blir muligheter.

At når vi ser folk som ressurser, vokser de – og lokalsamfunnene vokser med dem. Og at integrering blir best når både samfunnet og den som kommer tar ansvar, strekker seg og samarbeider.

Integrering mislykkes kun når vi stopper ved tallene. Den lykkes når vi ser menneskene. Og når vi gjør det, finnes det ingen snarveier, men heller ingen grenser for hvor langt vi kan komme – sammen.

SE OGSÅ:

Som kvoteflyktning synes Ali Mohammed det er vanskelig å forstå norske ord og uttrykk. Dette fortalte han om hos Lindmo på NRK.

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.