Herold

Det nærmer seg slutten for kreftsyke Odd Løvset (53). Lokalfotballprofilen rakk heldigvis å gjøre noe han hadde tenkt på lenge.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/fortellende-meldinger?id=484440

(BA): Klumpen i magen kom fort den formiddagen. Selv om det var som han hadde påpekt, mistanken hadde jo vært der. Derfor er det både fint og trist å se ham i stolen på rommet sitt på Bergen Røde Kors sykehjem i Sandviken der han får palliativ behandling for sin uhelbredelige kreftsykdom. Trist fordi det kan være siste gang vi sees, men fint fordi han fortsatt er Odd.

Til og med smilet er på lur. Og en heftig rockesveis!

For å ta det siste først: De fleste som har blitt kjent med ham i voksen alder har blitt vant til en kar som både var barbert og kortklipt. Nå er det skjegg og langt hår. Odd smiler.

– Jeg hadde langt hår i ungdommen, men før jeg ble voksen klippet jeg meg kort og kjørte den «kjedelige» sveisen. Da jeg tok cellegift forsvant håret, men så kom det plutselig tilbake. Og det ble der. Da bestemte jeg meg for å la det vokse.

For de som er bevandret i lokalfotballen, kjenner godt til byens konjakkmiljø eller har gått på Gimle skole er nok Odd Løvset et kjent fjes.

Odd kjenner mange, og mange kjenner Odd.

Slakter Trump: Holder på å miste grepet

Fotballmannen

Hele livet har han deltatt og villet jobbet for fellesskapet. Enten det var i lærerjobben, som tillitsvalgt, blant venner i konjakklubben, på fotballtur for å se favorittlaget Nottingham Forest eller rundt omkring på fotballbaner i hele Hordaland. Først for seg selv, og så som en av grunnleggerne av Hordalandsfotball.

Men fotballkarrieren var ikke all verden å skryte av rent sportslig. Den ble med et begrenset antall treninger og noen aldersbestemte kamper for Fana og Gneist for karen som vokste opp i Steinsviken i Fana.

– Hvordan i all verden blir man så fascinert av lokalfotball, da?

– Det handler mest om fellesskapet som man finner i fotballen. Det handler vel egentlig alt om det. Folkene man møter. Det er et miljø jeg likte å være i, og som jeg skjønte er viktig for mange. Så får vi vist hvor mye bra som skjer i dette miljøet, svarer han engasjert.

Det var i Sunnfjord, der han hadde lærerjobb, at lokalfotballprofilen oppdaget hva fotballagene betød. Og det fikk han virkelig øynene opp for da han kom tilbake til hjembyen på 2000-tallet. Resten er egentlig historie. Han kombinerte fotointeressen med fotball. Dro på kamper og laget nettsted. Så møtte han kompanjongene som siden dannet Hordalandsfotball, som har vokst seg til et eget varemerke for de lokale lagene her byen. De tar bilder, lager videointervjuer og lager saker på sine egne nettsider og sosiale medier.

– Jeg har ikke blitt rik på penger, men på venner. Både de som spiller, noen av dem er jo til og med tidligere elever fra Gimle skole, og alle dem som etter hvert er blitt en del av teamet vårt i Hordalandsfotball. Det er mye bra folk, og vi har fått gi oppmerksomhet til veldig mange lag i hele Hordaland. Damer og herrer. Det har vært viktig for meg.

En brutal beskjed

Odd Løvset og gjengen har også fått anerkjennelse i både toppfotballen, blant annet hos Brann, og blant medieaktørene. BA har i mange år har hatt en samarbeidsavtale med den driftige gjengen, der Trond «Gausen» Gausemel ofte er ansiktet utad, mens 53-åringen har vært administratoren i bakgrunnen. Eller bak kamera.

Det får jo en til å lure.

– Hva håper du skjer med Hordalandsfotball når du ikke er her lenger?

– Det håper jeg og tror jeg fortsetter i lang tid etter at jeg ikke er her. De har jo begynt å omorganisere seg, for det gikk jo veldig fort dette. Fra jeg var ute med kamera til det ble helt stopp.

For den brutale sannheten er at Odd Løvset lever på lånt tid nå. Han husker nøyaktig da han fikk den første beskjeden om at de hadde funnet en svulst i tarmen.

– Den 30. august 2022 fikk jeg den beskjeden. Siden har jeg hatt 37 cellegiftkurer og fire operasjoner, oppsummerer han kort.

Ikke et ord om smertene eller bivirkningene.

1. januar kom sjokkbeskjeden: De kunne ikke behandle ham mer. Odd Løvset kom ikke til å bli frisk. Kreften kom til å ta livet av ham.

– Så det var ... tøft og brutalt.

– Han fortsetter å kjøre fra oss

Han kom ikke ut fra Haukeland sykehus den dagen, og fredag 16. januar kom han til Bergen Røde Kors sykehjem.

– Jeg har ikke vært hjemme siden ...

Stemmen brister for første gang. Det er sårt. Brått var det over. Du må ha vært der for å kjenne på hvordan det føles.

Heldigvis var broren på besøk fra Oslo den dagen han fikk beskjeden. Det var ingen der da han ble sendt hjem fra sykehuset den 29. desember i fjor. Etter å ha vært innlagt hele julen.

– Det var tungt i begynnelsen. Da kjente man seg litt hjelpeløs og ensom.

Det har vært noe svarte dager etter hvert for Odd Løvset, men humøret er forbausende bra for en som sitter på en dødsdom. Hadde det ikke vært for den, ville det nesten vært som en helt vanlig samtale med ham.

Til og med fotograf Eirik får beskjed om å ta en titt i skapet for å se på harddiskene der alle bildene Hordalandsfotball har tatt er. De to «nerdene» i rommet diskuterer mulige lagringsløsninger. Det er jo altfor verdifullt materialet til at det skal gå tapt.

Konjakk?

Disse harddiskene er noen av få ting Odd har fått hentet fra leiligheten. Det er broren som hjelper ham med det praktiske, og sammen med ham har Odd sørget for at ting er på stell den dagen sistnevnte ikke er her lenger. En jobb som ble gjort, uansett hvor tungt det var. For begge brødrene.

Livet går videre, selv om man er på oppløpssiden av det. Odd er i ferd med å skape seg en hverdag på den palliative avdelingen. Kompiser fra fotballen, konjakklubben, yrkeslivet og barndommen kommer på besøk. Når han orker det.

– Altså konjakklubb?

– Ja, det starter jo med et jeg syns det er godt. Altså, igjen er det jo sånn at jeg ikke tenker veldig mye på eller drikker mye konjakk, men det interesser meg. Så vi laget vår egen konjakklubb, «De tre musketerer». Vi begynte etter hvert å bli kjent med eierne av de forskjellige konjakkhusene. De kommer til Bergen årlig. Vi er faktisk den byen som får mest besøk fra eierne. De er syns det er kjekt at det ikke bare er en direktørdrikk her, forteller Odd.

– Får du tatt en tår her?

– Nei, jeg har latt være i denne perioden. Men inne på rommet her er det som mitt eget hus. Jeg har tillatelse om jeg hadde villet, smiler han.

Han er ikke ensom. Det er «venteliste» for å komme besøk. Det er kreftene som mangler.

Likevel har han laget seg et besøksopplegg, som fra et medisinsk synspunkt kanskje gir en litt for travel hverdag på rommet. Han smiler når han forteller det siste.

Noe han måtte gjøre

I livet hans vært fellesskap vært fellesnevneren. Han har villet delta i det, og være en del av det. En bidragsyter. Derfor var beskjeden han ga til sin far for noen år siden nesten litt ukarakteristisk for 53-åringen.

– Jeg sa til pappa, som blir 88 år i mars, at fremover skulle gjøre litt mer av de tingene jeg ville også. Tenke på meg selv. Være egoistisk. Så jeg har reist på haugevis av konserter. Det har kostet krefter, men jeg har fått se band jeg har tenkt på å se i 40 år. Det har vært verdt det, smiler han.

Ett av bandene er britiske Atlas, som han har på seg en T-skjorte fra. Det gjør bare rockehåret enda mer passende.

Alvoret senker seg igjen.

– Tror du at du har sett din siste lokalfotballkamp fra sidelinjen?

– Ja, jeg tror vel egentlig det.

Han mumler noe om NM-kamper i starten i mars.

– Du skal aldri si aldri. Det kan jo kanskje skje, smiler han.

– Vet du hvor lenge du har igjen?

– Nei, ikke helt. Det er jo opp til hvor sterk kroppen min er, svarer han dønn ærlig.

Det er vanskelig å avslutte intervjuet. Hva skal man si?

«Jeg håper at vi rekker å se hverandre igjen, Odd.»

Et lite nikk og et smil tilbake.