Herold

Det var uvirkelig og med et håp om at det ikke kunne stemme jeg fikk en melding om at du var gått bort, litt utpå dagen den 19. februar. En telefon senere fikk jeg dessverre bekreftelsen på at det stemte. Du var borte. Det var bare tre dager siden jeg ga deg vaktcallingen før jeg dro hjem.

Du var på jobb bokstavelig til det siste. Du hadde sovet mange timer på det sykehuset du elsket og valgte å tilby din faglige kompetanse pasientene først og fremst, men også vi andre, dine kolleger, kunne nyte godt av i så mange år. Mange vakter gått på et lokalsykehus som betyr så mye for Namsos og hele Namdalen.

Da jeg begynte på sykehuset var du assistentlege på Medisinsk avdeling. Men et vikariat på Anestesiavdelinga satte spor. Du skulle bli anestesilege og ta hånd om de som trengte bedøvelse for operasjon, de som ble kritisk syke og nyfødte som trengte litt ekstra hjelp til å klare seg de første timene inn i livet. Og du skulle komme til å bli en svært viktig kollega for oss andre, ikke minst når det kom nye kolleger til avdelinga.

Vi dro samtidig til St. Olavs hospital høsten 2001. Jeg ble igjen, du dro tilbake etter endt tjeneste og med en spesialitet i Anestesi i kofferten. Det var de glade for ved sykehuset i Namsos. Du var en bauta ved anestesiavdelinga på det lille lokalsykehuset. Du så utfordringene ved å jobbe ved et forholdsvis lite sykehus.

Du søkte hele ditt yrkesaktive liv ut for å vedlikeholde og øke din kompetanse på alle felt som kreves for å jobbe som anestesilege ved et slikt sykehus. Der det ikke alltid står fire andre leger ved din side når det skjer noe alvorlig med en pasient. Der man av og til må stå alene med ansvaret for de aller minste eller andre som er blitt kritisk syke. Din søken etter å lære og utvikle deg stoppet aldri.

Klare beskjederog en evne til å få alle til å jobbe godt sammen i team, er nøkkelen til suksess når man jobber i dette feltet. Du hadde denne evnen, også derfor vil din bortgang merkes og du vil bli dypt savnet.

Du vil også huskes for din deltakelse i regionale samarbeidsfora hvor dine meninger alltid ble lyttet til. Du var en viktig del av det at vi fortsatt har et fullverdig akuttsykehus i Namsos, din faglige integritet kunne ingen rokke ved.

Det er fortsatt uvirkelig at du er gått bort. Din siste uke på jobb var jeg vikar, og vi fikk igjen snakket litt om vår reise, hvor hadde tiden blitt av? Du så fortsatt for deg noen år til i sykehusets tjeneste, til det beste for pasientene og til glede for dine kolleger, unge så som de mer erfarne.

Et annet godt minne jeg har er fra sist sommer. Midt i hetebølgen kjørte jeg uten mål og mening ute på Folla forbi en holme. Du var der sammen med hele din familie, jeg ble vinket opp og ble tilbudt kaffe og tilbehør. Du som alltid inkluderende. Da var du i ditt ess. Som midtpunkt for hele din familie, en hønemor som passet på alle de som betydde aller mest for deg.

De står nå tilbake i sorg, men også med en stolthet over tanker på hvem du var og hva du betydde for så mange. Det må de ta med seg videre uten deg ved sin side.

Mine tanker går derfor til familien i denne tunge tiden, og jeg vil med dette lyse fred over ditt gode minne.

Tina, takk for alt.

Steinar