Herold

Venstresida i Trondheim oppfører seg nesten mer som styringspartier enn styringspartiene. Det bør ikke tas som et kompliment.

Smartembed for https://www.nidaros.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=489052

I ukene etter valgeti 2023 var Trondheim i politisk limbo. For utrente øyne kunne det kanskje se ut som at Emil Raaen (Ap) kunne feire fire nye år med Arbeiderpartiet bak roret på skuta, med mulighet til å styre Trondheim.

Sammen med partiets gamle medsammensvorne, SV, Senterpartiet og MDG, i tillegg til Rødt og et nytt bekjentskap i Industri- og næringspartiet, kunne de nemlig telle til det viktigste tallet i politikken i Trondheim: 34. Det er antallet stemmer du må kontrollere for å ha flertall i bystyret.

Men de som hadde fulgt valgkampen, og forsto hvor vinden blåste, visste at det lå mytteri i lufta.

Ikke bare hadde Senterpartiet sagt at de ikke ville dele kahytt med Rødt, men også den bemerkelsesverdig lojale Ap-partneren gjennom 20 år(!), MDG, hadde allerede før valget påbegynt en mer eller mindre åpenlys flørt med Høyre.

Flertallet glapp, ogkort tid etter begynte trondheimspressen å snoke rundt møtelokaler over hele byen på jakt etter det bebudede Sentrum-Høyre-samarbeidet som var i anmarsj.

Kent Ranum (H) snappet opp ordførerkjedet, Raaen kom med det jeg tolket som et forholdsvis halvhjertet spark om tilgangen på næringsareal og bilfri Midtby (ja, det var det de kranglet om da også), og så var det over.

Har trukket seg unna

Noe av grunnen til at jeg åpner med å minne om historikken her, er at det ikke alltid virker som om venstresida selv har fått med seg at de tapte valget.

Eller, det er kanskje ikke helt fair. Både ordførerkandidat Emil Raaen (Ap) og ordførerkandidat Mona Berger (SV) har tredd til side i tida som har gått siden valget. Raaen har til og med passert et fullt år i jobben som statssekretær i Kommunal- og distriktsdepartementet.

Grunnene til at de ønsket forandring, vet de best selv. Men inntrykket av at de ikke orket å stå i opposisjonstilværelsen (og, i Raaens tilfelle, situasjonen i Trondheim Ap) er vanskelig å komme helt unna.

Og det kan man godt forstå, på et menneskelig plan.

Hvis jeg sier ordet opposisjonspolitiker, hva tenker du da? Jeg tenker på en sylskarp retoriker med en sans for hva som fenger og hva som skaper debatt, kombinert med en evne til å bondefange – å kaste ut et nett som makta gang på gang vikler seg inn i. En slags krysning mellom Simen Velle og en rottweiler.

Jeg tenker ikkei utgangspunktet på den tidligere kommunedirektøren i Bjugn/Ørland og Årets petimeter 2024.

Det er en løpende vits blant politikerne i Trondheim at bystyret elsker å bruke verdifull møtetid på seg selv, altså interne reglementer og annet som kun angår rådhusets indre liv. Debattene kan dras ut i timevis, med langdryge foredrag om viktigheten av at «herre blir rætt no».

«Verdens svakeste opposisjon»

Grunnen til at jeg også bruker tid på dette nå, er at jeg mener denne dynamikken er ganske sammenfallende med grunnene til at blant annet Nidaros-redaktør Lorns Bjerkan stemplet opposisjonen i Trondheim som «verdens svakeste». Det var for øvrig med utgangspunkt i samme møte som Berger og partikollega Silje Salomonsen ble kåret til Årets petimeter, under kontrollutvalgsleder Gjermund Gorsets (Ap) tradisjonelle tulletale i budsjettdebatten i 2024.

Opposisjonen har imine øyne vært helt hvileløst opptatt av formalia, og i liten grad lyktes med å ta byrådet og posisjonen på politikken deres, med et par spredte unntak.

Det er ikke bare opposisjonen sin feil, for som jeg også har påpekt tidligere er det ikke alltid helt enkelt å finne politikk å ta byrådet på. Jeg må også erkjenne at et visst fokus på prosess når man endrer styringssystem ikke nødvendigvis er helt unaturlig. Likevel har en hel skokk jeg har snakket med over tid, på begge sider av midtstreken i politikken, erkjent at opposisjonen er svak i Trondheim.

En noe oppgitttrondheimspolitiker formulerer det på følgende måte:

– Posisjonen vil være i opposisjon, og opposisjonen vil være i posisjon.

Særlig Arbeiderpartiet, men også SV, har styrt byen så lenge at de ikke helt har fått omstilt seg til at de ikke gjør det mer, tror jeg. På refleks henger man seg opp i enkeltformuleringer, teknikaliteter og kommunal brannslukking, fordi det er det man gjør når man styrer.

De virker slitne

Så er det én faktor til, som man ikke kommer unna når man skal prøve å oppsummere opposisjonens gjerninger i Trondheim:

For det erikke sånn at Trondheim Arbeiderparti ikke kan være skarpe, nådeløse, og egentlig direkte ufine. Det er mer at de bruker opp energien på å krangle med seg selv.

Å dekke årsmøtene i Trondheim Arbeiderparti i denne perioden, var litt som å bli invitert til middag hos en gammel, stor, herskapelig familie som er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Jeg visste aldri helt hvor jeg skulle gjøre av meg.

De sang de samme sangene. «Du skal synge, men aldri i moll!». Det var staselige omgivelser (gjerne store konferansesaler på hoteller). Det var strenge tradisjoner og faste rutiner, med konstant understreking av partiets prakt, historikk og viktighet.

Helt til sistepost på programmet – valget. Gråtende medlemmer. Rådhus-profiler på bakerste rad, fullstendig resignerte. Et nytt maktskifte. Så mer sang. «Ta hverandre i handa og hold!».

Mens denne sistelinja ble framført, som innebærer at delegatene tar hverandre i hånda og danner lenker, var gjerne medlemmer fra den tapende sida i full gang med å forlate lokalet.

Med det sagt:En konkurranse med tidligere Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen i å skildre det indre livet i Trondheim Arbeiderparti, er det ikke jeg som går seirende ut av. Et par utvalgte tekster fra Snorre finner du under her:

• Årsmøtet 2023: «Hviske, hviske, Giske»
• Årsmøtet 2024: «En gjeng med sure særinga»

Framveksten til det nå helt dominerende Nidaros sosialdemokratisk forum (med allierte lokallag) vakte tidvis sterke protester fra blant annet førstekandidat Emil Raaen. Og andrekandidat Sara Shafighi. Og tredjekandidat Roar Aas. Og fjerdekandidat Trude Basso. Og femtekandidat Jørn Arve Flått. Og ... ja, du skjønner tegninga.

Stemninga i«Rådhuset Arbeiderparti» oppfatter jeg nå som ganske resignert, som følge av denne utviklinga. De framstår som slitne. Samtidig er iveren i den andre leiren stadig voksende.

Rune Olsø har for alvor returnert, og spekulasjonene rundt hans mulige byrådsleder-kandidatur har nådd såpass nært kokepunktet at MDG tirsdag så seg nødt til å rykke ut og si at dei alle fall er svært skeptiske til en sånn utvikling. Olsø sto i bresjen for en skikkelig offensiv mot MDG i byråd, så det er ikke særlig oppsiktsvekkende.

Det som eroppsiktsvekkende er at Olsø, som ikke er folkevalgt og kun nylig har returnert til det offentlige ordskiftet i Trondheim, kan bli Trondheims største opposisjonspartis tydeligste, mest sleivsparkene profil på rekordtid. Det rommet er kun tilgjengelig fordi ingen andre har tatt det.