Herold

Etter å ha gjennomført norgeshistoriens lengstvarende protestleir i Repparfjorden, har aktivistene nå flyttet slagmarka til kontorene til en av de største aksjonærene bak Nussir-gruva.

Dette får Nussir ASA sitt hovedorgan gjennom 20 år, Finnmark Dagblad / iFinnmark til å gå amok ved sin politiske redaktør Skjalg Fjellheim. Han har nå blitt regjeringa sin fremste forsvarer i Finnmark.

Kan man ikke argumentere i saka, er det ingen dårlig erstatning å gå til angrep på motstanderne. Parhestene Fjellheim og Rushfeldt kappes om å fortelle at all motstand mot Nussir-gruva kommer sørfra, fra uvitende ungdom i Oslo, som bare er ute etter oppmerksomhet og å komme i media.

Fjellheim satser nå på en historisk sammenligning:

«Repparfjord og Nussir må ved siden av Alta-saken sies å være det naturinngrepet i Finnmark som har fått størst oppmerksomhet i etterkrigstiden. ... Men det er også store forskjellersom det er verdt å merke seg. I saken om Alta-Kautokeinovassdraget var det brede lag som engasjerte seg, både nasjonalt og i Finnmark. Det ble dannet en sterk allianse mellom aksjonister fra Sør-Norge, berørte lokalsamfunn, særlig i Alta, og den samiske reindrifta i indre Finnmark, på grunnlag av det som ble oppfattet som sammenfallende interesser. I tilfellet Repparfjord er det motsatt. Der er det ingenting som binder tilreisende demonstranter sammen med de som bor der. Tvert imot, vi ser verken veldig store eller folkelige grupperinger som protesterer. Et overveldende flertall i vertskommunen er positive til inngrepene. Selv om det i sjømatnæringen tidligere har vært noe bekymring knyttet til lagringen av gruveavfall på havbunnen.»

Her har Fjellheim faktisk en ganske realistisk oppsummering av Alta-kampen. Men hva sa hans meningsfeller under denne kampen? Jo, de raste mot demonstranter sørfra som ikke brydde seg om at finnmarkingene trengte strøm. Nå prøver de seg på akkurat det samme.

Det er rett at det er en viss forskjell. Under Alta-kampen gikk flertallet i både Alta og Guovdageaidnu kommune mot utbygginga, mens i Kvalsund var flertallet for gruveplanen. Påstanden om at et overveldende flertall i vertskommunen er positive, er det ikke noe bevis for. De meningsmålingene som er gjort tyder på at befolkningen der er delt omtrent på midten, i Finnmark som helhet viser målingene et flertall mot sjødeponering.

Dette er derfor en påstand som ikke bygger på annet enn Fjellheim sin egen ønsketenkning. At sjømatnæringen tidligere har vært noe bekymret er så underdrevet at det blir totalt feil. Fiskeriorganisasjoner har hele tida gått konsekvent mot sjødumping både i Repparfjorden og andre steder, det samme har Havforskningsinstituttet.

Hvem startet motstanden mot Nussir-gruva? Den startet i Kvalsund/Hammerfest, med bl.a. Jørgen Kleivan, Torulf Olsen, Knut Altmann, Marion Palmer, Yngve Nilsen, Annie Henriksen og Åse Marie Småvik. Mange flere kunne vært nevnt. Dette er i stor grad folk som er oppvokst ved Repparfjorden eller har bodd i mange år i nærområdet. Jeg har i forbindelse med skriving om Nussir-saka mange ganger blitt kontaktet av folk som kommer fra Repparfjorden/Kvalsund som vil fortelle om sin motstand og ofte om sine erfaringer med tidligere gruvedrift. Mange vil ikke ha navnene sine i avis eller bok.

De kan fortelle om hvordan lokale gruvetilhengere har klart å gjøre livet surt for motstandere og det er ingen overdrivelse at mange er skremt til taushet. Likevel klarte Vest-Finnmark jeger- og fiskerforening sommeren 2025 å mobilisere over hundre til markering mot gruveplanen i Repparfjorden, i all vesentlighet lokale folk. Finnmark Dagblad var selvfølgelig ikke der, da dette ikke passet med deres bilde av motstanderne som yrkesdemonstranter sørfra.

Vi må heller ikke glemme motstanden fra reinbeitedistriktene, de representerer en lokal næring som har vært viktig i Hammerfest/Kvalsund gjennom mange hundre år.

Motstanden startet lokalt, men spredte seg etter hvert ut over hele landet og ut over det, gjennom bl.a. fiskeriorganisasjoner, miljøorganisasjoner og samiske organisasjoner. Disse så at dette dreide seg om noe mer enn ei gruve og en fjord i Kvalsund. Det dreide seg om et prinsipp, om en driftsmetode der Norge utmerker seg som en versting i verdensmålestokk. Derfor demonstrerer nå også lokale miljøvernere i New York og Melbourne.

Et vanlig argument mot politiske motstandere, ikke minst i Finnmark, er at du er ikke herfra, du har ikke noe du skal ha sagt. Sjøl har jeg opplevd å bli avvist med min bakgrunn sørfra, etter å ha levd over 70 % av livet nordpå. Nå har det kommet en ny variant.

Ella Marie Hætta Isaksen er oppvokst i Finnmark, men har bodd noen år sørpå, og mista da sin rett til å uttale seg. De som sier dette har ingenting imot at konsesjonene blir gitt i Trondheim og Oslo eller at gruva nå styres av et canadisk selskap. Sjøl sier ledelsen i Blue Moon ingenting. Samme med storaksjonæren Hartree. De trenger da heller ikke uttale seg. Skjalg Fjellheim tar seg av det og fungerer som deres forlengede arm gjennom mesteparten av avisene i Finnmark.

Når man har ei slik makt, trenger man ikke være så nøye med sannheten. Det er bare å gjenta de samme løgnene mange nok ganger, så slår det inn.

Jeg har vært med på å skrive boka «Kampen om Nussir», som kom ut nå i vinter. Ingen aviser i Finnmark har omtalt denne. Jeg utfordrer med dette Skjalg Fjellheim til å lese boka og anmelde den. Om han tør.