Herold

Morgan Amundsen er født og oppvokst i Drangedal, er utdannet insektøkolog og mener det bør vernes mer skog i hjemkommunen.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

– Det finnes absolutt områder i Drangedal som bør vernes, som ikke er vernet i dag, sier Amundsen.

Han jobber i dag for Stiftelsen Biofokus som er lokalisert i Oslo, der han selv også bor, men han er ofte på besøk i hjemkommunen der han blant annet har gjort en god del naturkartlegging med fokus på insekter.

Starter avdeling i Drangedal: – Mange føler seg litt resignerte

Reagerer på uttalelser

Amundsen sier han reagerer på noen av uttalelsene fra Simon Thorsdal og Stine Solbakken i FramTre, i en artikkel i Drangedalsposten 21. januar i år. Artikkelen omhandler fremtidsmulighetene for skogbruket i Drangedal kommune.

– Skogen er uten tvil en viktig lokal ressurs som kan utnyttes, men budskapet til Thorsdal er overraskende lite balansert. Spesielt når det kommer fra en med Thorsdals tunge miljøansvar innen skognæringen, sier Amundsen.

Thorsdal er både direktør for bærekraft og samfunnskontakt i FramTre og styreleder i miljøsertifiseringen PEFC, og Amundsen etterlyser omtale av det han anser som et særegent og unikt biologiske mangfold i skogene i Drangedal, og som kan komme i konflikt med økt avvirkning.

– Det biologiske mangfoldet i Drangedal er nemlig svært unikt når det kommer til skoglevende arter. Det er mange skoglevende arter som, i Norge, har sin hovedutbredelse i kommunen. Dette er i stor grad arter knyttet til gamle elementer av enten eik eller furu, forklarer Amundsen.

Høysesong for gutta på skauen: – Liker å være utendørs

Spesiell beliggenhet

– Er dette spesielt for Drangedal på noen måte?

– Ja, Drangedal er enestående når det gjelder eik og det har mye sammenheng med at kommunens beliggenhet er sørlig men samtidig ikke kystnær. Denne beliggenheten gjør skogsområdene spesielt attraktive for sjeldne insektarter.

Amundsen reagerer også på det direktør for kommunikasjon og marketing i FramTre, Stine Solbakken, sier om at de har sterkt fokus på rekrutteringen til skogbruksnæringen.

– Men hva med rekrutteringen av boliger til artene i skogen? spør Amundsen.

Han påpeker at han ikke tenker på all nyplantingen av gran som foregår i forbindelse med skogsdrift, men på rekrutteringen av disse gamle elementene som mange av Norges mest truede arter er avhengig av. Elementer som det kan ta skogen opp mot 1000 år å produsere.

– I moderne skogbruk er det veldig få trær som får lov til å leve ut hele livsløpet sitt, og uten denne rekrutteringen er artene tilknyttet slike elementer dødsdømte. I et langsiktig perspektiv hjelper det ikke at det finnes rester av gamle elementer hvis det ikke produseres nye, sier Amundsen.

Generasjonsskifte og rekordår: – Har hogd 4000 kubikk

Eksklusivt for Drangedal

Amundsen kan blant annet nevne billeartene bronsepraktbille og niflekkpraktbille.

– Bronsepraktbille er en kritisk truet art som de sist 100 årene kun er funnet to ganger i Norge, begge funnene er gjort i Drangedal. Niflekkpraktbille er en sterkt truet art som inntil 2024 også kun var kjent fra Drangedal. Begge artene er avhengig av grove elementer av furu i områder med lang kontinuitet, elementer som det stadig blir færre av grunnet det moderne skogbruket, sier Amundsen.

Furutrær kan bli svært gamle. I Norge kan de leve opp til 800 år. Etter sin død kan de fortsette å stå i ytterligere noen hundre år før de omsider faller. Deretter tar det enda noen hundre år på bakken før de igjen blir til jord. Et imponerende livsløp som kan ta godt over 1 000 år.

Vel så spesielt for Drangedal er alle de grove og hule eikekjempene som står rundt i skogen.

– Eika har aldri fått hentet seg inn igjen etter den store eikehogsten på 1500– og 1600-tallet. I de fleste av kommunene hvor den finnes er den igjennom tidene så hardt beskattet at det eneste som finnes er unge trær og enkelte rester av eldre elementer, forteller Amundsen.

Den entusiastiske insektøkologen forklarer videre at det finnes en god del eldre eiketrær i kulturlandskapet rundt om i Sør-Norge, men når det kommer til grove gamle eiker i skog, så skiller Drangedal seg ut i Skandinavisk sammenheng.

– I flere av de sørvendte og bratte skrentene kan man finne store hule eiketrær som har overlevd verdenskriger, skogbranner og hundrevis av iskalde vintre. Samtidig som de selv har kjempet seg igjennom livet har de vært et hjem for et mylder av ulike organismer. En slags Noahs ark som har seilt gjennom århundrene, sier Amundsen.

Har store ressurser: – Merker økt interesse

Blant de mest sjeldne i Europa

Det er godt kjent at eika er svært viktig for naturmangfoldet. Eika er et stabilt levested som kan stå i mange hundre år, og derfor har mange arter tilpasset seg et levevis i tilknytning til eik. Det er spesielt innenfor artsgruppene insekter, sopp og lav hvor det finnes et stort mangfold av arter som er tilpasset et liv på eller i eik. Som fura, kan eika bli svært gammel og mange av artene kan ikke leve på den før den er flere hundre år.

– En av Europas mest sjeldne sopparter kan man treffe på i Drangedals skoger. Den vakre, og som navnet tilsier safranfargede soppen safrankjuke, er nedbryter på gamle grove eikeelementer. Arten er helt avhengig av eiketrær som er hundrevis av år gamle. Drangedal er den kommunen i Norge som har flest forekomster av denne ekstremt sjeldne arten. En art som også er sjelden og truet i hele Europa. Det er kanskje på kjempeeikene i Drangedal denne arten har sine beste fremtidsutsikter, med andre ord en ekte Drangedøl, påpeker Amundsen.

Sopp- og insektartene som er nevnt her, representerer restpopulasjoner av svært sjeldne arter, både her i landet og ellers i Europa, som Drangedal har et spesielt ansvar for.

– På dette feltet er Drangedal faktisk en stormakt i Europa. Drangedal kommune kan være stolte av å være hjem til mange slike sjeldne arter, samtidig bør kommunen ta ansvar for å ta vare på dem, mener Amundsen.

Ønsker mer kontroll: – Ikke nødvendig

Oppfordrer til frivillig vern

På bakgrunn av det unike biologiske mangfoldet tilknyttet skogen i Drangedal, oppfordrer Amundsen alle skogeiere i kommunen, som har gammel furu- og eikeskog, å vurdere muligheten for frivillig vern for å sikre artenes bosted inn i fremtiden.

– Samtidig er det viktig med økt fokus på å spare egnede trær som rekrutter ved drifter i kommunen. Disse skal bli fremtidens gamle eik- og furutrær. Uten rekruttering vil artene til slutt dø ut, når den siste kjempen faller og ingen nye trær står i rekken til å ta over, sier Amundsen.

Han forklarer at det i mange tilfeller er de viktigste områdene for naturmangfoldet, skog som ligger i bratt terreng, er lavproduktive eller ligger vanskelig til for maskinell drift.

– Samtidig gir frivillig vern av slike områder god økonomisk erstatning. Vern kan derfor være en vinn-vinn-situasjon for både skogeier og naturmangfoldet, avslutter Amundsen.

Mener å ha dokumentert 50 brudd: – Ikke så mye igjen

Drangedalsposten har etter intervjuet med Morgan Amundsen vært i kontakt med Stine Solbakken i FramTre for å få et tilsvar på kritikken. Tilsvaret vil bli publisert så snart det er mottatt.