Herold

FOLKEHELSE: Dette innlegget er en del av en serie om folkehelse som skriver av Randaberg kommune.

Partnervold er ikke alltid blåmerker. Den kan også være kontroll, trusler, ydmykelser, isolering, økonomisk styring – eller en stemning av frykt som gjør at noen lever på tå hev i sitt eget hjem.

Dette angår oss alle: det påvirker helse, trygghet, barns oppvekst og deltakelse i hverdagslivet.

Ved å snakke om vold slik den faktisk kan se ut, gjør vi det lettere å gjenkjenne, si fra og søke hjelp – for seg selv eller for noen man bryr seg om.

Jeg fortjener trygghet. Jeg vil si dette høyt og tydelig, med varme: Partnervold er ikke en «privat sak», og det er aldri noe jeg fortjener. Partnervold handler om fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep – men også om trusler, kontroll og den langsomme nedbrytningen av frihet og trygghet. Det kan komme fra en jeg er sammen med nå, eller en jeg har vært sammen med før. Og selv om det kan være vanskelig å sette ord på, er det alvorlig og straffbart.

Jeg minner meg selv på hva vold faktisk kan være – fordi vold ikke alltid etterlater blåmerker. Vold kan være fysisk: slag, spark, dytting, kvelertak. Den kan være psykisk: jeg blir isolert, overvåket, ydmyket, truet, brutt ned av konstant kritikk – helt til jeg begynner å leve på tå hev for å unngå neste reaksjon.

Den kan være materiell og økonomisk: ting blir knust for å skremme meg, jeg mister kontrollen over mine egne penger, eller jeg blir hindret i å jobbe og stå på egne bein. Den kan være seksuell: press, tvang, eller at mine grenser blir ignorert som om de ikke betyr noe. Og noen ganger er volden latent. Den trenger ikke ord eller slag. Den ligger i stemningen, i blikket, i stillheten – i frykten som fyller rommet og gjør meg på vakt, fordi jeg vet at noe kan skje når som helst.

Og det handler ikke bare om den som blir utsatt direkte. Barn som ser og hører volden, bærer den også. De lever i alarmberedskap, lærer å lese faresignaler, og kan få sår som varer lenge – både i kroppen og i hodet – selv om ingen «rørte» dem.

Jeg prøver å holde fast ved fakta, fordi fakta kan gi meg styrke: Partnervold er ikke sjeldent. Kvinner rammes oftere av grov og gjentakende vold, selv om menn også er utsatt.

Omtrent 1 av 10 kvinner vært utsatt for alvorlig fysisk partnervold, og kvinner er særlig utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep. Hvert år søker mange voksne på krisesenter, og de fleste av dem er kvinner. Dette betyr ikke at menn ikke kan være utsatt – men det sier noe om hvem som oftest bærer den tyngste byrden.

Jeg kjenner på konsekvensene, fordi vold setter seg. Den kan gi akutte skader, men også kroniske smerter. Den kan føre til angst, depresjon, traumer og søvnproblemer. Den kan gi gynekologiske plager, uønskede svangerskap og seksuell smerte. Over tid kan jeg begynne å tvile på min egen virkelighet: på hva jeg føler, hva jeg husker, og om det jeg opplever «egentlig er så ille». Det er derfor det er viktig å si det klart: Vold er alvorlig, og den som utøver den, har ansvaret.

Og nettopp derfor blir det ekstra viktig å vite hva som står på spill dersom jeg er gravid, eller en dag blir det: Mishandling under svangerskap kan være særlig farlig. Det kan gi fosterskade, tap av fosteret, lav fødselsvekt og for tidlig fødsel. Det er tungt å lese, men viktig å vite, fordi det betyr at hjelp haster, og at jeg ikke overreagerer ved å be om støtte.

Og jeg vil gi plass til en sannhet som ofte blir misforstått: Det er helt vanlig å ha blandede følelser. Jeg kan elske noen og samtidig være redd. Jeg kan være usikker på om jeg klarer å velge å gå. Jeg kan bli værende av praktiske grunner – økonomi, bolig, sikkerhet – eller av følelsesmessige grunner: håp, lojalitet, skam, eller ønsket om at partneren skal forandre seg.

Jeg kan også være bekymret for barna, eller for hva som skjer hvis jeg bryter ut. Det betyr ikke at jeg godtar vold. Det betyr at jeg er et menneske som prøver å overleve i en vanskelig situasjon. Det viktigste jeg kan si til meg selv er dette: Jeg trenger ikke å stå alene i det.

Det finnes hjelp som tar meg på alvor. Krisesentre kan gi støtte, råd og et trygt sted å være. Og hvis jeg trenger akutt hjelp eller vil rådføre meg, kan jeg kontakte politiet. Jeg fortjener et liv der kroppen min kan slappe av. Der jeg kan puste uten å være redd for neste reaksjon. Der kjærlighet ikke gjør vondt. Og uansett hvor jeg er i prosessen – om jeg bare aner at noe er galt, eller om jeg vet det – så er det lov å be om hjelp. Ta små steg! Velg trygghet! Jeg er ikke vanskelig. Jeg er ikke svak. Jeg prøver å beskytte meg selv.

Når kjærligheten får et nytt navn: Pårørende Jeg vil jo bare ha litt mer bevegelse, ikke gjennomføre en personlig «rebranding» Takk for julemagien, Randaberg – en historie om fellesskap og håp Rekordmange henvendelser – Bente Monica håper du kan gjøre én ekstra ting før jul – Vanskelig å beskrive hvor sterkt det er å møte familier som får en bedre jul gjennom aksjonen De gjør Randaberg til et bedre sted – hverdagsheltene du sjelden ser – Her kan du miste filteret, bli lett overveldet, våkne klissvåt og fornøyd, og vite at du aldri er alene Her er det ikke snakk om prestasjon eller toppform: – Vi møtes der vi er Det begynte med en drøm: – 3–400 sykler har fått nytt liv, det varmer å se – Mange kommuner må kutte dette, men i Randaberg gjør vi det motsatt I år er de enda flere som står bak dette arrangementet – håper på stort oppmøte For Bente Monica var dette alltid et spenningsmoment: – Kom vi over eller er det stengt? Geir er en ekte hverdagshelt: – Jeg blir aldri lei av dette arbeidet Her trener de uten at de vet det og har krangler som kan komme godt med i yrkeslivet Bente Monica savner den typen besøk der du må feie tre ukers klesvask som ligger som Himalaya i sofakroken inn på soverommet Bente Monica trenger deg til et helt spesielt oppdrag Det begynte med barnas fritid – så ble det en livsstil for hele familien Endelig var Bente Monica i den etterlengtede fasen i livet hun hadde drømt om – men hva skjedde?