Herold

Linda Ekeland (50) sier hun er blidere, friskere og mer til stede i sin nye jobbhverdag. Men å ta farvel med arbeidsplassen etter 14 år, var langt fra lett: – Jeg gråt en hel uke i strekk.

– Disse oppgavene er så deilig! Ofte kan det slå meg: Tenk at jeg får betalt for å gjøre dette!

Det er vinterferie. I Hjeltefjorden arena på Rong i Øygarden kommune høres joggesko som gnisser, og barnelatter.

Linda Ekeland (50) står på kjøkkene og styrer på. Hun er et kjent fjes for dem som har sett på TV 2 opp gjennom, hvor hun jobbet som reporter og vaktsjef i en årrekke.

I fjor var det slutt på tiden hennes i mediehuset og milliardkonsernet.

– Jeg måtte komme meg på rett side av broen.

«Hvorfor?»

Journalisten følte at hun hadde «gjort alt» gjennom en lang karriere i både TVHordaland, BT/BTV, NRK Hordaland og TV 2-nyhetene.

Samtidig var en tøff turnus med en uke på og en uke av, tidlig og sent, krevende. Hun var dessuten mye vekke fra sønnen Olav på elleve år.

– Jeg er ikke 20 år lenger, og tenkte at hvis jeg skal gjøre det, så må jeg gjøre det nå, sier Ekeland om jobbyttet.

Det var breddeklubben Øygarden idrettslag som lokket henne hjem. Da jobben som markeds- og arrangementansvarlig dukket opp, tikket det alle boksene når det gjaldt nærhet, et bidrag til lokalsamfunnet, og noe helt nytt og gøy.

Denne uken er det altså både matpakke-smøring og sjauing under idrettslagets fotball- og håndballskole. Til vanlig er arbeidshverdagen høyst variert, med både sponsormøter, søknadsskriving, sosiale medier, og oppfølging av frivillige.

– Folk spør meg om hvorfor. Forlate TV 2, gjør man det liksom? Det er jo en stor livsomveltning. Jeg elsket jobben min, kollegene var venner og «familie», erkjenner Ekeland, som hadde sin siste arbeidsdag i september.

I 2023 hadde kanalen en stor kuttrunde, der et ras av profiler sa ja til sluttpakke. I oktober i fjor, etter Ekeland ga seg, varslet de igjen kutt i nyhetsavdelingen.

– Jeg ga meg på et tidspunkt hvor alt var veldig bra. Og det er fint, for da er det kun gode følelser knyttet til det.

Slik var det nemlig ikke i BTV i 2009, da hun som én av syv fikk beskjed om at de ikke var ønsket i bedriftens videre arbeid med levende bilder. Selv hadde Ekeland jobbet der siden 2006.

– Det var en voldsom prosess, men også utrolig lærerikt. Det har fått meg til å se hvordan slike prosesser ikke skal gjøres, og at jeg selv vil bestemme over et eventuelt jobbskifte.

Hendelsen som brant seg fast

Ekeland er født og oppvokst på den vesle øyen Misje. Som liten var hun en periode eneste elev på skolen, og før de fikk bro, var det småbåt eller ferge som tok øyboerne hjem.

Huset hun bor i sammen med samboer Kåre og sønnen Olav (11) ble bygget for cirka 20 år siden, og står på en tomt Linda arvet av besteforeldrene.

Hun var nesten kommet hjem*den bekmørke aprildagenda 13 personer styrtet i døden et par kilometer unna.*

– Jeg kom kjørende og så den enorme eksplosjonen. Jeg så rotoren, som fløy alene, og jeg ringte politiet. Men jeg kunne ikke tro det jeg akkurat hadde sett, sa Ekeland til eget nettsted kort tid etter ulykken i 2016.

Hun har vært med på å dekke flere store saker i egen kommune, som Sikorsky-ulykken i 2024 og Ingstad-forliset i 2018, men Turøy-ulykken er nok enkelthendelsen som har gjort mest inntrykk og påvirket journalisten Ekeland mest.

Hun både ringte nødetater og tipset redaksjonen sin, og sto snart og rapporterte direkte. Satt med tårer i øynene i studio med kollegaene og fortalte om de sterke inntrykkene.

Ekeland innrømmer at hun ble en mer forsiktig journalist etter hendelsen.

– Plutselig forsto jeg trykket fra pressen på en helt annen måte. Det berørte mine venner, naboer, øyen. Journalister maste på «mine» folk. Det endret nok meg, og jeg ble mer bevisst på det å sette seg i andres sko.

Siste videoer fra BA (embed)

Et befriende valg

Ekeland ble journalist tidlig i 20-årene, etter å først ha forsøkt seg som frisør.

Som praktikant i TVHordaland grep hun sjansen da ingen ville ta over Brann-ansvaret etter en kollega som ga seg.

Slik var veien inn til fast jobb og totalt åtte år i TVHordaland, og senere tre år i BTV, to år i NRK Hordaland, og til sist 14 år i TV 2.

– Har du hatt noen karrieremål underveis?

– Det har egentlig mest gått seg til, jeg har aldri jaktet på noe. Når jeg tenker tilbake, har jeg aldri hatt spesielt spisse albuer, forteller 50-åringen.

Litt flaks tror hun også at hun har hatt, men samtidig har hun aldri vært redd for å gripe mulighetene hun har fått.

Skulle Ekeland ha satset videre i TV 2-karrieren, ville det naturlige neste steget blitt å søke mer lederansvar. Det ønsket hun ikke.

– Noen har spurt meg om jeg skulle til et «idrettslag langt der ute.» Det er utrolig viktig å kjenne på det som føles best for en selv. Det har vært befriende for meg.

At hun ble værende på samme sted lenge, har på ingen måte føltes som et ork eller å bli «satt». Mediehuset har endret seg hele veien, og det har vært stor personlig utvikling, understreker Ekeland.

– Du blir ikke lei. Ingen dager er jo like.

– Jeg er mye blidere

Ulykker, verdenskriger og direktesendinger er byttet ut med et beskjedent hjørnekontor med to kollegaer i et idrettslag der noen kaster hestesko, men de fleste spiller fotball.

Nå handler jobben om å gjøre idrettslaget, som ble til i 2023 da flere klubber slo seg sammen, enda synligere og sterkere.

Å følge opp og utvikle barn, og oppleve lagfølelsen med små og store, gir stor mening for Ekeland.

Med ny jobbhverdag har lunten blitt lengre, humøret bedre, og kroppen friskere, forteller strilen.

– Jeg gjør alt med lavere skuldre i dette nye livet, og er mye blidere! Jeg har liksom funnet meg selv igjen og lever mer i nuet, sier Ekeland.

Hun har kanskje totalt sett mindre fri, fordi jobben er en slags livsstil, men har langt mer frihet. Kvelder og helger er stort sett åpne, med mindre det er arrangementer.

Nå tar hun sin elskede kajakk fatt så ofte hun kan, og har mer overskudd til sin andre store lidenskap: Musikken.

Men tårene satt altså løst da siste dag i TV 2 kom. Da hadde Ekeland brukt mye tid på å fordøye beslutningen sin.

– Jeg gråt i en hel uke etter at jeg hadde bestemt meg. Det var kjærlighetssorg på høyt nivå.

Å dekke Trump er derimot ikke et savn, men når hun ser blålys oppe på veien, kjenner Ekeland det fremdeles i rykkefoten. Da tipser hun redaksjonen «sin».

– Fellesnevneren er nok lagspill. Det er det det handler om, både i en redaksjon og i idretten.

Familiens lidenskap

Linda har selv spilt fotball i barne- og ungdomsårene. I voksen alder har hun gitt det et nytt forsøk.

– Hodet var på plass, men kroppen hang ikke med. Jeg innså at det var langt bort til ballen, sier Ekeland lattermildt.

Interessen har hun videreført til sønnen Olav, og de gleder seg over både egen klubb og et Brann-lag i enorm driv.

– Her i huset går fotballinteressen fra mor til sønn, ikke fra far!

Olav spiller også fotball, og har tatt initiativ til en helt egen supportergjeng. Med «Øygardens glade gjeng» skal de heie frem små og store i klubben som samler lokalmiljøet der ute i havgapet. Mamma dokumenterer og poster.

– Jeg har gått ned i lønn, men fått et helt nytt liv. Jeg har kjøpt meg frihet. Det er selvfølgelig viktig å kunne holde hus og hjem, men nå vil jeg også leve litt, sier Ekeland.