En roman som viser det provinsielle ved Oslos kulturfiff. Er den ment som satire?

Ketil Bjørnstads nye roman er på mange måter en gammel roman. Ikke fordi Bjørnstad selv er gammel - 73 år er ingen alder nå til dags –, men grunnet det sosiale og kulturelle miljøet i den norske hovedstaden boka tar for seg: den norske kultureliten generelt og teatermiljøet spesielt.

Det som gir romanen dens alderdommelige preg er ikke bare at den gjengir episoder fra fortiden. Riktignok omtales med dårlig skjult stolthet «Hemningsløshetens tid» og «Skamløshetens tid» - og vi forstår at dette var 40 år siden. Men det er ikke dette som gir Bjørnstads bok en aura av noe fortidig. Det som virkelig gjør romanen utidsmessig, er dens skildring av miljøet rundt institusjonsteatrene i Oslo.

Her introduserer vi for skikkelser som gjester Theatercaféen jevnlig. Her brukes ord som «yndlingskelner» med den største selvfølgelighet: Når en av Nationaltheatrets sentrale krefter kommer med en flaske champagne i hånden, men uten glass, kommer hans yndlingskelner «ilende».

Glemselen

Ketil Bjørnstad

Roman

«En fet klisjé»

Ibsen på alvor

Romanens hovedperson og forteller, som bare kaller seg Kvaal, er i utgangspunktet ansvarlig for lyssettingen på teateret, men har med tida også regien på flere oppsetninger. I beretningens nåtid har han mistet sin kone gjennom mange år, Elvira. Sorgreaksjonen hans er dyp, og dessuten gjengitt i ganske så svulstige ordelag: «Med Elvira mistet jeg mitt blod, mine tanker og min energi.»

På et tidspunkt får vi et tilbakeblikk på en gang han besøkte den slagrammede Elvira på Ullevål sykehus. Der møtte han en doktor Brandt, som omtaler pasienten ved å si: «Jeg glemmer aldri hennes kvinnelige utgave av Peer i din leseprøveoppsetning av Peer Gynt.»

Den oppsetningen gikk nemlig doktor Brandt for å se hele syv ganger! Hvorfor? spør fortelleren. «Fordi dere begge tok Ibsens tekst på alvor», svarer doktor Brandt.

Kunsten den store

Dette kunne sikkert ha vært utlagt som en navlebeskuende narsissistisk selvopphøyelse fra skuespillermiljøets side. Men det er ikke egentlig det jeg reagerer på. Det er disse beskrivelsene av Kunsten (med stor K)! Den store! Som definerer rammene for våre liv! Det er gamle toner, det.

«Nå, når vi alle, tilsynelatende, var helt gjennomrystet av Pinter», skriver Kvaal. Det er den britiske dramatikeren Harold Pinter det dreier seg om, og hans stykke Betrayal (på norsk kalt Bedrag, men Kvaal foretrekker den engelske tittelen). Gjennomrystet! Av å se en teateroppsetning?

Slik er kunsten for vår forteller. Blant hans «helter», opplyser han, finner vi Ibsen, Tsjekhov, Munch, de Chirico, Bach, Mozart, Mahler og Rachmaninov. Og hans kone Elvira, visste han, elsket diktet av Stein Mehren om hodet, hendene, hjertet og ømheten.

Gåtefull og beundret

Romanen kan sies å kretse rundt mistanker om seksuell utroskap, men i videre forstand dreier den seg om vennskap, kjærlighet og tillit – samt den «glemselen» det henvises til i tittelen på boka, som etter hvert skal kaste nytt lys over disse temaene. På ibsensk vis åpnes fortidens skjulte rom, dens kott og skap, litt etter litt. Alt dette er vel og bra. Men selv om dette er romanens røde tråd, spiller «plottet» begrenset rolle. Boka står først og fremst som en skildring av et miljø.

Noe av det mest påfallende er hvordan skuespillerne, teaterkunsten og kunsten som sådan omtales i Bjørnstad bok. Elvira Kvaal, for eksempel, omtales som «landets kanskje mest gåtefulle og beundrede skuespiller». Jeg tar meg i å tenke at det er noe nærmest arkaisk over en slik omtale. Sagt på en annen måte: Har et land som Norge i vår tid en skuespiller som er den «mest gåtefulle og beundrede»?

Her later det også til å framstå som relevant hva Nationaltheatret vil gjøre som respons på dagens storpolitiske spørsmål: Gaza? Ukraina? «Vi må frembringe mer politisk kunst,» kunne Elvira si, minnes enkemannen.

Satire?

Er romanen ment som satire? Ja, den er fort vekk det. Men kanskje er den også en slags kjærlighetserklæring til teatermiljøet – «dette krakelerte og gjennompudrede miljøet vi begge hadde tilhørt i mange år», som det heter, med all den ambivalens som ligger i et slikt utsagn.

Kanskje er det Ketil Bjørnstad gjør her å skrive en slags lettere beruset hyllest til illusjonen som sådan? Fordi det er dét som er teater: illusjonsmakeri?

I så fall kan vi spørre om disse illusjonene ikke bare skapes utad, men også innad: For eksempel illusjonen om teaterets brede appell? Illusjonen om et publikum som gisper av grepethet? Eller illusjonen om den politiske relevansen av institusjonsteatrene i den norske hovedstaden i dag?

Som satire er romanen kanskje klok, men den forblir en fet klisjé. Den er lett å lese, på sett og vis nokså underholdende og iblant interessant, men egentlig en kolossal bagatell.

At et begavet og innsiktsfullt menneske som Ketil Bjørnstad ønsker å bruke tid og energi på å skrive en slik bok, er ubegripelig i hvert fall for meg.