Japanske Emi Yagi regnes som et litterært stjerneskudd. Nå er den snurrige, prisbelønte debutromanen hennes ute på norsk.

Mange av oss har et begrenset forhold til japansk litteratur. Derfor er det ekstra spennende når det litterære stjerneskuddet Emi Yagis «Dagbok frå eit tomrom» nå er oversatt til et velflytende norsk.

Boka ble prisbelønt da den kom i 2020, og The New Yorker kåret den til en av årets beste et par år seinere. Og romanen er absolutt en god blanding av letthet og alvor, av en snurrig historie og et kritisk blikk på kvinners vilkår i Japan. Skjønt litt mindre underholdende enn ventet.

Hovedpersonen Shibata er 34 år, universitetsutdannet og jobber som eneste kvinne i et papprørfirma. Hun er drittlei av den stilltiende forventningen om at det alltid er hun som skal servere kaffen og rydde på kontoret. En dag da hun - lettere amper - bruker tapetkniv på jobben, forestiller hun seg at det er kollegene hun skjærer i. Hun innser at noe må gjøres. Løsningen? Shibata lyver på seg en graviditet.

Som gravid tåler hun ikke kaffelukt, og bør slett ikke anstrenge seg. Livet blir et annet. Nå kan Shibata dra tidligere hjem fra jobb (klokka fem), få tid til å trene og lage ordentlig mat. Og viktigst: Hun finner nye fellesskap i et ellers ensomt liv.

Dagbok frå eit tomrom

Emi Yagi

Roman

«Lettlest om kvinneroller»

Voksende løgn

En stund framstår romanen som en avlegger til Bridget Jones-sjangeren; en lettbeint fortelling om en singel, passe ung kvinne, med en passe inspirerende jobb. Komikken er dempet tilstede, og ligger i hvor helhjertet Shibata stuper inn i graviditeten:

Hun laster ned en gravid-app, der mat og trening nøye føres inn. Uke for uke noterer hun i appen, som like ukentlig forteller hvor langt fosteret et kommet i utviklingen. Uke 14; stor som en plomme, uke 37; på størrelse med spinat.

Problemet med voksende mage løser hun med spising og håndklær rundt livet. Løgnen integreres så grundig at refleksjoner som denne er dagligdags: «No som eg var komen i andre trimester, hadde matlysta roa seg litt».

Tilbake til kjøkkenet

Av alle ting får romanen denne leseren til å tenke på NRK-serien «Ølhunden Berit», der en ensom, stusselig kar, gjør seg om til kvinne. Måten han møtes på blir radikalt annerledes, mer åpen og vennlig. Tilsvarende for vår liksomgravide heltinne: Plutselig tas hun hensyn til, får omsorg. Hun er ute av en trang kvinnerolle på jobb. Men som hun oppdager; kan hende hun er på vei inn i en annen.

Kvinners rolle i det moderne Japan – strukturell ulikhet på arbeidsplassen og patriarkalske strukturer i samfunnet for øvrig - blir et tydeligere tema underveis. Shibata betrakter moren og de gifte, gravide kvinnene hun trener med. Hun ser hvordan moren forsyner seg først når faren er ferdigspist, og hører treningsvenninnene klage over forventningen om å slutte i jobb når ungen kommer.

Selv om Japan er-, og framstilles som, et mindre likestilt samfunn enn det norske, er det lett å relatere til de kjønnede forventningene som skildres i romanen.

Komikken er aldri langt unna. Som når Shibata uroer seg for alle forventninger et barn blir møtt med: «Eg prøvde å stryke magen, men kjensla av det ruglete handkledet gav meg ingenting».

Moderne ensomhet

Romanen har trekk som gjerne ses som typiske i japansk litteratur. Stilen er minimalistisk, språket nøkternt og kontrollert, og underfundigheten gir rom for tvil. Etter hvert skriver Yagi inn naturen i større grad. Det løfter romanen som ellers rommer en del småprat som engasjerer mindre.

Det mest interessante er bildet som formidles av japansk liv: Av matkulturen (Shibata hiver innpå), de lange arbeidsdagene og like lange togturene. Romanen gir også på sitt vis et rørende bilde av det moderne, fremmedgjorte og ensomme mennesket som vandrer rundt i storbyen - med tom kalender og tom livmor.