Herold

Som barn flyktet Orly Noy (55) fra Teheran til Israel under revolusjonen i Iran. Nå øyner hun et håp om å vende hjem.

JERUSALEM (Dagbladet):

- Setter du deg på flyet om prestestyret faller?

- Umiddelbart, umiddelbart, sier hun til Dagbladet.

Orly Noy har etter hvert blitt et svært kjent navn i Israel. Hun er iranskfødt, jøde, redaktør, aktivist, og styreleder for en av de største menneskerettsorganisasjonene som jobber for palestineres rettigheter i okkuperte områder – B’tselem. Hun er også oversetter av litteratur og poesi på persisk og farsi.

I dette intervjuet med Dagbladet forteller hun om livet både i Iran og Israel, kampen mot begge regjeringene, dødstruslene, og håpet om et demokratisk og fritt hjemland.

Vi møter henne på en kafé i et stille nabolag sør for Jerusalem. Før det israelsk-amerikanske angrepet mot Iran i dag, lørdag. Det er et av de siste nabolagene som ikke føles for religiøst, sier hun selv.

DAGBLADET I ISRAEL

Dagbladets Line Fransson og Jørn H. Moen er i Jerusalem. Dagbladets Morten Risberg i Tel Aviv.

Hele verdens øyne er nå rettet mot hennes tidligere hjemland, Iran, hvor massive demonstrasjoner i januar førte til at regimestyrkene drepte mange tusen sivile. Men det har vært utfordrende å estimere eksakt antall. USA lovet at «hjelpen var på vei», og har de siste ukene drevet en kontinuerlig og massiv styrkeoppbygging i regionen. I dag kom angrepet.

Tror Iran blir fritt

- Det er ikke noe jeg vil mer enn å se at iranere endelig blir frigjort fra hendene til dette brutale og ondskapsfulle regimet. Jeg er helt målløs over måten de gjør motstand og risikerer livene for å få friheten.

Det gjør henne håpefull, sier hun.

- Jeg er mer optimistisk for fremtiden til Iran enn fremtiden til Israel. Iran skjønner at de trenger forandring, men det gjør ikke Israel. Jeg er helt sikker på at de får sin frihet.

Å yte motstand mot staten kjenner Orly Noy godt til. Da organisasjonen hun er styreleder for – B’tselem – ble først ut til å offentlig kritisere krigen i Gaza i 2023, ble hun nedringt natt og dag av misfornøyde israelere på den politiske høyresiden. Det kom også dødstrusler.

- Til slutt måtte vi kutte telefonlinjen.

Men for å forstå hvordan en iransk jøde ble en av de mest kjente kritikerne av den israelske regjeringen, må vi skru tiden noen tiår tilbake.

Smeltedigel

Orly ble født inn i en middelklassefamilie i Teheran i 1970. Nabolaget beskriver hun som en smeltedigel av etnisiteter og religioner, og bestevenninnene hennes var assyrere, muslimer og armenere.

- Vi visste hvor vi kom fra. Jeg gikk på jødisk skole, vi gikk til synagogen, men vi var ikke veldig religiøse. Jeg visste jeg var jødisk, men det separerte meg ikke fra samfunnet.

- Det var helt naturlig å bo sammen og respektere hverandre.

På denne tiden var hun del av en jødisk minoritet på rundt 100 000 personer i Iran. I dag er den på rundt 10 000.

I 1979 forandret alt seg.

- Ting ble mindre og mindre stabilt, og det var ikke tydelig hvilken retning det bar. Vi bodde rett ved en hovedgate, og der ble det større og større demonstrasjoner. De gikk med plakater av en skjeggete gammel mann jeg ikke visste hvem var (Den første Ayatollahen, Khomeini).

- Som minoritet liker man ikke at det er ustabilt. Da blir man mer utsatt.

Så begynte skytingen og volden. Da bestemte foreldrene seg for å frakte Orly og søsknene til trygghet hos besteforeldrene i Israel.

- Vi ville ikke forlate Iran. Det var hjemlandet vårt, og det var ikke en lett avgjørelse. Men foreldrene mine likte ikke retningen samfunnet tok. De ønsket ikke å leve i et religiøst samfunn.

Apartheid-stat

Og derfor har Noy i dag både israelsk og iransk statsborgerskap.

- Det er litt komisk at jeg er borger i to land hvor jeg i stor grad tar motstand fra begge regjeringers politikk.

Hun mener nemlig at det moralsk riktige av foreldrene hadde vært å bli værende i Iran og ytt motstand mot det nye regimet.

- Jeg er del av samfunnet i Israel, men Iran er fortsatt hjemlandet mitt. Så hvorfor er jeg fortsatt i Israel? Det er en apartheid-stat. Umoralsk. Korrupt. Men i motsetning til foreldrene mine, så blir jeg her og motstår.

Misnøye med staten Israel var en gradvis prosess fra hun ble borger i landet.

- Det var tatt for gitt at vi var jøder og kunne bare komme til Israel. Men det var noe forstyrrende med måten de bare kan gi oss noen andre sitt hjemland.

- Så gikk jeg på et hebraisk universitet, og jeg følte raskt hvor mye fordommer det var mot jøder fra muslimske eller arabiske land. Jeg følte meg som en minoritet, og sett ned på. Hvis de behandlet meg slik, hvordan behandler de da palestinere?

I studietiden bodde hun øst i Jerusalem, og så daglig palestinere som ble anholdt og gjennomsøkt av israelske sikkerhetsstyrker. Kvinner, eldre og barn.

- Det var forstyrrende. Men israelere er så vant med å se dette at det har blitt normalisert.

Dobbeltmoral

Hun reagerer derfor kraftig når hun ser hvordan de iranske protestene blir omtalt i Israel.

- De får solidaritet fra israelere, og de ønsker dem lykke til med motstanden. Hvor utrolig kynisk er ikke dette? Israelere heier på iranere som kjemper for friheten, men de er ignorerer fullstendig de millionene av palestinere som kjemper for sin egen frihet og som har blitt skutt og drept?

- Israel har drept så mange flere palestinere som har kjempet for frihet enn det iranske regimet har. Etter at de har drevet et folkemord på Gaza, snakker de nå om demokrati? Dobbeltmoralen er utrolig.

Det pågående diplomatiet har hun mindre tro på, fordi:

- Utvikling av atomkraft til energi er en fundamental rød linje for Iran.

Hun tror heller ikke at et amerikansk eller israelsk angrep kommer til å redde det iranske folk.

- Jeg tror heller det vil skade dem. Regimet kan vise seg å bli enda mer brutale mot sitt eget folk etterpå.

Det finnes også andre alternativer enn militære angrep, påpeker hun, og nevner blant annet stenging av ambassader, og videre politisk og økonomisk press.

- Det er ikke alt eller ingenting. Det er bedre at det er en transisjon enn en revolusjon.

- Hvorfor tror du USA og Israel ønsker å angripe nå?

- For USA handler dette om naturressurser. Det var tydelig i Afghanistan, i Irak, i Venezuela, og nå i Iran. For Israel handler det om at Netanyahu vil beholde setet sitt.

Netanyahu trenger konstant krig for å samle folket, mener hun. Dette så man i starten av krigen i Gaza i 2023.

- Israelsk opposisjon er tause under krig. Det er ikke et tidspunkt å ha konflikt innad i landet. En ny krig ville gitt ham en sjanse til å styrke bildet sitt som Mr. Sikkerhet. En som kan stå imot Iran.

- Men la oss si at et angrep hadde fjernet regimet. Er de organisert nok til å lage en transisjon til et demokrati? Jeg er ikke så sikker på det. Om endringene i Iran ikke skjer på en organisk måte, kan resultatet bli enda verre.

Vil bort

Hun mener det er mangel på organisert opposisjon, og mangel på sterke alternativer eller politiske krefter som kan ta over. Et alternativ er å henvende seg til tidligere regimetro dissidenter, legger hun frem.

- Demonstrantene ville nok vært uenig med meg her, men å samarbeide med de som en gang var del av regimet, men som nå forstår hvor ille de er, kanskje det er kreftene som kan være konstruktive å jobbe med?

Men uavhengig av hvordan det skjer, er hun sikker på at friheten for det iranske folk er på vei. Da sitter hun på flyet umiddelbart, forteller hun.

- Etter å ha emigrert til Israel ble livsmålet å integrere. Jeg ble den beste i klassen i hebraisk, og jeg høres mer israelsk ut enn enhver født her. Men årene gikk, og spesielt etter det jeg kaller et folkemord på Gaza, kjenner jeg at jeg ikke vil leve her lenger. Jeg vil ikke leve i et land som okkuperer og dreper. Jeg vil være der jeg kjenner at jeg er blant mine egne folk, og Iran er det eneste stedet jeg kan få det.