Herold

Trumps kanonbåt-diplomati hadde sin egen innebygde konsekvens. Målet nå er regimeskifte. Men det har enorme farer og konsekvenser som ingen aner omfanget av.

De gikk etter den aller største prisen. For denne gangen bombet USA og Israel der de mente Irans religiøse og øverste leder Ayatollah Ali Khamenei oppholdt seg, i sin residens. Israelske forsvarskilder mente lørdag ettermiddag at han var drept. Hvis USA og Israel har like god etterretning som de hadde i 12-dagers krigen i juni i fjor, så har de trolig rett.

Iranske kilder sier imidlertid at Khamenei er i sikkerhet utenfor Teheran. Uansett, det er ingen tvil om USAs og Israels mål, nemlig å drepe Irans øverste leder, for raskere å framtvinge et regimeskifte. Med Khamenei død vil alle preste-regimets armer og bein kjempe mer i blinde enn de ellers ville gjort.

Så lenge Khamenei er i live er presteregimets institusjoner, som Revolusjonsgarden, hæren, og den ideologiske infrastrukturen av prester, intakt. Uten Khamenei på topp vil trolig maktas legitimitet være enda mindre, og regimets armer og bein slåss og strides seg imellom. Til slutt kan general komme til å slåss mot general, og provins mot provins i et blodbad som kan få krigene i Irak og Syria til å blekne. Og det vil trolig bli en voldsorgie som får massakrene av demonstranter i vinter til å fortone seg som kun en forsmak på hva som kommer. Trolig mer enn 30 000 ble slaktet ned av presteregimets bødler i januar.

Trump har sagt at han i Iran bomber for frihet - ikke så ulikt det Bush jr. sa om Irak i 2003 - og oppfordrer opposisjonen til å ta makta når bombingen tar slutt. «Dette er muligheten dere får i deres levetid» har presidenten sagt, og om Trump har noen strategi for hva som kommer etter at regimet eventuelt faller, så har han ikke sagt noe om det.

I Iran er regimeendring en spesielt høy risiko. Der er det både strukturelle og nasjonale motsetninger som har i seg veldig mye sprengstoff. For snart 50 år etter at presteregimet kom til makta i 1979 er det ingen alternative eliter som står klare til å overta makta hvis regimet skulle falle. Det nærmeste man kommer er Reza Pahlavi, sønn av den siste shah, som ble kastet under revolusjonen i 1979. Men Pahlavi har begrenset med kontakter i Iran, og er en mann som Irans mange og sterke minoriteter vil ha store problemet med å kunne akseptere. Han er viderefører av en persisk nasjonalisme, og en sjåvinistisk tradisjon.

Iran har veldig spesielle institusjoner knyttet til regimets religiøse overbygning, som blir irrelevante hvis regimet kollapser. Ayatollahen og hans «vokterråd», som totalt overstyrer parlament, president og regjering, slik det er nå, vil bli fullstendig irrelavante. Dermed oppstår et stort og farlig vakuum ved et regimeskifte.

Likevel er det de nasjonale motsetningene som er den største faren ved et regimeskifte. Den mest kjente av minoritetene er kurderne. I Iran er det rundt 10 millioner kurdere som kjemper for sin uavhengighet og selvstendighet. De er hovedsaklig bosatt i vest og nord-vest i landet, ved grensa til Irak og Tyrkia, der det også er store kurdiske minoriteter. I 2022 var det store demonstrasjoner i Teheran og de kurdiske områdene etter moralpolitiets drap på 22 år gamle Jina Mahsa Amini, fordi hun ikke hadde hodeplagget forskriftsmessig på seg.

Men enda mer interessant - og langt mer tallrik - enn den kurdiske minoriteten, er den aserbajdsjanske minoriteten. Den utgjør nesten 20 millioner mennesker og holder også til i den nord-vestlige delen av Iran. Og mens de fleste kurderne er sunni-muslimer, i motsetning perserne, som er sjiaer, så er aserbeisjanerne en kombinasjon, og tradisjonelt ikke så strenge på dette skidsmaet innenfor islam.

Konfliktdimensjonen er imidlertid trolig ikke først og fremst religiøs, men etnisk. Aserbaisjanerne er et tyrkisk folkeslag, og snakker et tyrkisk språk. Og nasjonalister i Aserbaidsjan snakker om et «Stor-Aserbaisjan», mens aserbaidsjanske nasjonale aktivister i Iran snakker om «Sør-Aserbaidsjan», altså områder i Iran med mange etniske aserbaisjanere. Det kan være duket for å kappe land.

I tillegg har vi Balodsjistan sør i landet, på grensa til Afghanistan og Pakistan i sør-øst. Der bor det igjen tre millioner sunnier. Og det befester inntrykket i det persiske sentrum, nemlig at de iranske grenseoprådene er befolket med ikke-persere med separatistiske ambisjoner, og med sunnu-muslimske tilbøyeligheter. Til sammen er de mer enn 30 prosent av Irans 92 millioner innbyggere.

Det er i dette landskapet av religiøse mot sekulære, persere mot nasjonale minoriteter, mennesker med et demokratisk sinnelag mot mennesker med et autoritært og totalitært sinnelag, monarkister mot prester, skal måle krefter i en verden etter en eventuell regimeendring.

Regimeendring er en vakker drøm etter snart 50 år med et av de verste regimer i moderne tid. Men en vakker drøm trenger ikke å bli en vakker virkelighet. I hvert fall ikke i første omgang..