Herold

ANMELDELSE: Melodi Grand Prix 2026 – direkte!

Vinneren er kåret, og Jonas kjenner nok på salens «LOVV», for å si det mildt!

Det raste inn 12-poengere fra hele Europa, og stemningen er helt elektrisk her i Håkons hall!

«Ya ya ya» er Norges representant i Eurovision 2026 i Wien.

Og som anmelder vil jeg ydmykt spå en god plassering i finalen den 16. mai!

HEI!: Mitt navn er Jim Ødegård Pedersen, og jeg har fått æren av å vurdere årets Melodi Grand Prix-bidrag under finalen lørdag kveld.

Opptredener i rekkefølge:

Skrellex – «Into the wild»

Om ikke dette er en invitasjon til en vill fest, ja da vet ikke jeg.

Skrellex drar oss med inn i denne kamplåten som helt tydelig betyr mye for artisten selv!

Han kvalifiserte seg jo hit via radioduellene, og slo ut mange gode låter på veien.

«Into the Wild» er helt midt på treet musikalsk, og jeg savner litt originalitet, men det sceniske uttrykket hever låten, på tross av litt mye kvist i monitor.

Skrellex hadde heller ikke den beste oppladningen, da han mistet en danser som ble syk, men det kunne ikke merkes på scenen nå nettopp. Proft levert helt ut i de lakkerte fingerspissene, og dette var et klart eksempel på hvorfor Skrellex er Norges ledende drag-artist!

Har jo uttalt selv at det å stille å være med i denne konkurransen ikke er en dans på roser, men nevroser, så det er en lykkelig artist som nå stolt kan slappe av i greenroom, for han leverte varene vokalt og med et overskudd av humør som jeg gjerne skulle «tappet» inn på.

Skrellex på blå resept? Jeg varsler kø på apotekene! SLAY QUEEN!

Hedda Mae – «Snap Back»

Funky og med en groove som jeg virkelig kan sette pris på, og en låt som står fint på egne ben, også utenfor denne konkurransen.

Det er befriende å høre en låt som tar inspirasjon fra 70- og 80-tallet, og ikke er laget over samme lest som mye av popen vi ofte får servert i MGP og Eurovision.

«Snap Back» er en godt produsert, dansbar liten perle, men jeg må innrømme at versene gir meg mer enn refrenget. Elsker tekstlinjen «Nothing in this world's more dangerous than a girl with nothing left to lose» – et utsagn med sannhet i seg!

Vokalt har jeg hørt Hedda bedre på noen av prøvene her på Lillehammer, og det er synd når det gjelder som mest, men det viser bare hvor vanskelig det er med kombinasjonen av dans og sang samtidig.

Nummeret hadde garantert fungert godt på en Eurovision-scene, og den trappen må kanskje være årets kuleste sceneelement! Nydelig koreografisk.

Totalt sett et veldig stilig nummer, men det er vanskelig å se denne i toppen her i kveld, men at vi får høre mer til nydelige Hedda Mae er jeg skråsikker på.

Storm – «Lullaby»

Noen ganger får man se artister på en scene, og man vet umiddelbart at de er i sitt rette element.

Leo Davadi Sundli aka Storm har bare IT-faktoren!

17-åringen har en stemme som virkelig er moden for alderen, og jeg simpelthen elsker at det er plass til denne typen låter i Norges største musikkonkurranse.

«Lullaby» er en av de mer originale og nytenkende låtene i dette finaleheatet, og blandingen av stadionrock og heavymetal (samt et barnekor) er ikke lettsolgt, men med Storms tilstedeværelse og råskap så skinner den om kapp med OL-ilden som brant ikke langt fra arenaen vi er inne fra.

Det er imponerende godt levert vokalmessig, energien smitter ut gjennom kameralinsen, og nummeret topper seg med hans røde fall. De siste 45 sekundene er episke, og det er vel kanskje den mest utradisjonelle vuggesangen jeg har hørt!

Jeg er ingen meteorolog, men jeg kan melde om at vi har «Storm» på Lillehammer, og det er en frisk vind denne konkurransen sårt trenger!

Ja til mer rock i MGP.

Mileo – «Frankenstein»

Australsk-norske Mileo serverer oss Eurovision-pop som er velprodusert på grensen til det kyniske for denne konkurransens publikum.

«Frankenstein» har kanskje finaleheatets mest effektive refreng, og det er ingen tilfeldigheter i sceneshowet, som virkelig understreker låten.

Det er deilig befriende med artister som har en identitet som smitter over i det vi får se på scenen, og vi vet alle at det er viktig med en hel pakkeløsning om man skal vinne den store finalen i Wien i Mai.

Men da er første hinder å vinne her på Lillehammer, og til det er jeg skeptisk.

Ikke fordi låten er dårlig – det er den virkelig ikke – det er flust av referanser til bok og film med samme tittel, og denne treffer tidsånden godt.

Problemet for denne anmelderen er at den ikke føles original nok. Lydbildet er tøft, og det skorter ikke på vokalen her, men den blir litt for repetitiv i lengden.

Det er stødig levert, uten store feilskjær, så det er vanskelig å sette fingeren på hva som mangler, men jeg hadde ønsket meg en litt spenstigere oppbygning til refrenget, ja, litt mer variasjon.

Silke – «Forevermore»

Oioioi – for en nostalgitripp, jeg vil tilbake til tidlig 2000-tall, være bekymringsfri og bare danse natten lang i laserlysets glimmer!

«Forevermore» sin styrke er at den ikke prøver å være noe annet enn det den er; en feelgood dance-låt som trigger dansefoten. Dette er vanskelig å sitte i ro til.

Scenisk synes jeg dessverre nummeret mangler det lille ekstra som trengs for å vinne. Det er polert og futuristisk, og glassburet rammer inn Silke godt, men det gir også en viss distanse for oss som publikum.

All ære til artisten som har vært med å skrive og produsere låten selv, det står det respekt av.

Jeg vil også trekke fram partiet før siste refreng med Norsk tekst, som virkelig treffer nerven i tiden vi lever i: «I den mørke tiden står alt stille – men når håpet våkner til vil solen skinne».

Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i.

Når det er sagt er jeg redd denne låten blir for nisje og kjennes litt datert og anstrengt ut i lydbildet. Dessverre er vokalen heller ikke av de beste i kveld, direkte surt til tider både på generalprøven tidligere i kveld, og nå nettopp, og det er synd.

Alexander Rybak – «Rise»

Skal dette eventyret ingen ende ta?

Alexander Rybak leverer nok en gang et heidundranes show på MGP-scenen. Han skrev seg jo inn i historiebøkene med seieren i 2009, og dette er tredje gang han stiller til start etter et comeback vi ikke skal dvele ved med låten «Thats how you write a song».

Men dette, mine damer og herrer, er hvordan man skriver en sang.

«Rise» er umiskjennelig Rybak på sitt mest gjenkjennbare, og dette sceneshowet slo det bokstavelig talt gnister av!

Det er en trygghet her, både for artisten selv, men også for oss som publikum, og den erfaringen som ligger i bunnen er så viktig for formidlingen.

Tekstmessig er denne låten også sterk, og melodilinjene sniker seg i øregangene som fløyel. Rybak har blitt enda mer voksen siden sist, og man kan merke at denne teksten betyr noe for ham personlig.

Jeg innrømmer gjerne at dette er låten som overrasket meg mest fra ren lytting og over til scenen, og jeg har lært at man ALDRI skal undervurdere Rybak-effekten. Denne løftet seg enormt (nei da, jeg mener ikke den heisekranen, men rent billedlig).

Dette er kanskje vinneren i kveld. Det vil være nok et historisk øyeblikk fra Lillehammer–og helt klart velfortjent!

Jeg venter spent på om hvordan dette eventyret slutter, og applauderer hvor profesjonell underholder Alexander Rybak er! Er gullregnet et tegn på noe som kommer?

Emma – «Northern Lights»

For et press den vakre isprinsessen fra Trofors har kjent på her i dagene opp mot finalen.

Medienes søkelys har vært rettet mot 17-årige Emma, som virkelig har sjarmert alle andre artister og fans, og samtidig forsøkt å holde fokus på det viktigste, nemlig låten.

Med låtskrivere som er som kongelige å regne i denne sammenheng legger det enda mer press på leveransen.

Hun hadde dessverre en svak generalprøve, hvor deler av teksten ble glemt, og vokalen var skjelvende–og det krever styrke og mot å komme tilbake etter noe slikt.

Emmas «Northern Lights» er som skapt for en Eurovision-scene, og man kan tydelig se inspirasjon hentet fra «søta bror» og Melodifestivalen – og hennes egne kjente tvillingbrødre Marcus og Martinus.

Emma står fint alene på scenen i et krevende nummer, og det hele er en visuell konfektbit. Hun er helt sikkert vant med både vind og snø på skoleveien hjemme, og dette er av de bedre sceneshowene i årets konkurranse.

I timene før sending snek hun seg til topps på bettinglistene, og jeg spår en svært god plassering for den unge damen som gav alt på scenen i sine tilmålte tre minutter.

Vokalt sett mye bedre enn på generalprøven – og en av årets beste låter. Kan det holde til seier tross store problemer? Jeg er redd det skal holde hardt!

Leonardo Amor – «Prayer»

Leonardo Amor formidler sin historie på rørende vis på scenen her i Håkonshall.

Dette er en ballade hvor historien er så sterk at man er redd for om vokalen skal holde. Men ingen fare folkens. Leonardo har stålkontroll på det vokale, og er dette kveldens beste vokalist? Jeg tror det.

Men det er ikke gitt at stemmeprakten holder til gull, og for denne anmelderen blir nummeret litt for sakralt i stemningen.

Jeg ser at det betyr mye for Leonardo Amor, og historien om å føle seg utenfor og finne sin plass og aksept er så viktig. Problemet er at jeg ikke klarer helt å koble meg på disse følelsene.

Det sier antagelig mer om mitt iskalde hjerte enn om låten, men man kan ikke tvinge frem følelser.

Det er noen nydelige bilder vi får servert, og med prismeeffekten i siste del er rett og slett vakkert. Plass til gode ballader skal det alltid være i MGP, men dette er ikke av de beste vi har hatt dessverre.

Vokalt prikkfritt, men det når ikke opp.

Jonas Lovv – «Ya ya ya»

Jonas Lovv med «Ya ya ya» er siste låt ut, og han leverer et intenst og energisk nummer som virkelig imponerer!

Blandingen av The White Stripes ispedd litt Benson Boone sitter som ei kule! Vokalt enestående gjennomført, og dette må da få pallplass i kveld? Snakker vi om gull her i selveste OL-byen?

Hans tilstedeværelse og energi får Håkons hall til å koke, og jeg er sikker på at det ikke var lett å sitte rolig i sofaene der hjemme heller.

Basslinjen som driver låten fanger deg fra første øyeblikk, og det er så deilig å se sunn galskap på en scene – han gir alt, og eier hele nummeret ikledd sine glitrende bukser (med 95 ruter om noen skulle lure, og ja jeg har telt!).

Jeg kunne også høre fans inspirert av Maskorama rope samstemt rett etter nummeret: Av med buksa, av med buksa! Men dette er familieunderholdning, så veldig greit det ikke ble til realitet!

Det finnes ikke tvil om at denne mannen trives foran kameraet, og jeg tror scenen i Wien hadde kledd dette nummeret helt perfekt. Kan dette vinne hele sulamitten? Svaret er Ya Ya Ya!