Herold

Den tause majoriteten tok endelig til motmæle mot forjævligfiseringa.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva slags offentlighet får vi hvis de ikke-redaktørstyrte, alternative mediene vinner kampen om oppmerksomheten? Vi fikk svaret i krigstyper denne uka. En råere offentlighet og samfunn, uten etikk og hensyn.

En allmenning der hensyn til liv og helse foraktes og mangel på moral forveksles med mot, der rykter og slarv spres fritt, kommentarfelt får løpe løpsk og muslimer kan rangeres under hund på redaksjonell plass. Man trenger ikke lenger en avisredaktør til å vurdere om ordene hører hjemme i offentligheten. Det er bare å forsyne seg av produksjonsmidlene og kringkaste fritt. Alt man trenger er et publikum. Velkommen til resten av din tid

Brølets kraft har tatt over for argumentets. Og den som brøler høyest, blir hørt. Slik er den nye mediejungelens lov. Og medier som ikke føler seg bundet av pressens selvpålagte etikk, og ei heller av allmenn anstendighet, kan pumpe ut hva de føler for med en medial tyngde langt større enn de aller fleste tradisjonelle, redaktørstyrte medier.

Algoritmene som styrer ordskiftet vårt, elsker de nye mediene. Nye medier som Document og iNyheter (tidligere Resett) har stor suksess med sin journalistikk. Hvis det kan kalles det. Noen vil det, andre vil mene at det er ren aktivisme. Mot Arbeiderpartiet, mot Islam og innvandring. Mot offentlig sløsing, sosialisme og woke. For Israel, Amerika, kristendom og kjærlighet til fedrelandet. Det er noen tydelige mønstre. De beskriver verden fra det vi kan kalle det radikale høyre eller ytre høyre. Det er bortenfor Ine og Ola, for å si det sånn. Merkelappene spiller ingen rolle, vi ser det vi ser. Men engasjementet er enormt, og algoritmene elsker det.

Tomler i været og surklende kommentarfelt belønnes med større synlighet og ditto selvtillit hos journalister og redaktører. Ja, eller «journalister» og «redaktører». Hva enn de er, så er gjennomslaget stort og de rir nå en spiral som når stadig nye høyder. Eller daler. Igjen så avhenger det av hvem man spør. Uansett, de har blitt en formidabel maktfaktor i samfunnet vårt.

Han er for Document det Elvis Presley var for paljetter og peanøttsmør.

De holder ikke lenger på i periferien, i offentlighetens mørke, høyre ytterrand. Nei, de har tatt plass midt i manesjen. Med seg inn har de bragt sin verden der ting som ikke kunne sies, sies. Der holdninger som ikke kunne aksepteres, aksepteres. Anfører Ole Asbjørn Ness, som samarbeider med iNyheter, lager nå Norges mest hørte podkast. Og norske samfunnstopper står i kø for å delta. Oppmerksomhet er vår tids viktigste kapital. Og Ness tilbyr det. At regninga er å anerkjenne Ness, og styrke hans plattform, kan jo ikke det enkelte maktmenneske ta? Eller?

Pondusen har blitt stor. Og ære være Ness for å ha skapt en braksuksess. Og sant skal sies, podkastene er gode og ganske midt i veien, men han spriter opp sitt mediale nærvær med en manisk strøm av poster på Facebook og X som slett ikke er midt i veien. Min personlige oppfatning av Ness er at han drives av et ønske om å rive ned. Alt han kommer over.

Den andre superstjernen eller klovnen, det avhenger igjen av hvem man spør, for vi er nå i et totalt polarisert landskap, er Espen Teigen. Han er for Document det Elvis Presley var for paljetter og peanøttsmør.

Den tidligere sentrale Frp-rådgiveren, som inntil april 2022 var del av den samme Oslo-eliten han nå forakter, og som nettopp er ute etter å ha sonet en bedrageridom for å ha svindlet Stortinget, jobber fra en leilighet på Steinkjer. Derfra kringkaster han sine meninger. Og man kan si han har levd opp til det han lovet da han fikk jobb i Document: «Norge er på vei utfor stupet. Nå er det nok. Jeg har bestemt meg for å kaste silkehanskene og kjempe tilbake». Han kaller seg journalist, men bekjenner seg til aktivisme.

De gikk begge for langt denne uka. Deres grove overtramp har endelig vekket en slumrende offentlighet, den tause majoriteten, som med et halvt øye har sett alternativ-fenomenet vokse. Teigen-meldingen «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg» har skapt furore og anklager om rasisme. Og fordømmelsen har vært unison, og heldigvis også fra det moderate høyre. Som Minerva-redaktør Nils August Andresen og Høyres Mudassar Kapur. Det er så viktig at det ikke bare er de forutsigbare stemmene fra den helt andre enden av spekteret som fordømmer. Og det er å håpe at flere nå følger kritisk med på Teigens statsstøttede «journalistikk». PFU skal snart vurdere Teigens journalistikk knytta til et annet sakskompleks.

Ness på sin side bidro, sammen med iNyheter-redaktør Helge Lurås og journalist Jarle Aabø, til å spre en historie om at Thorbjørn Jagland hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Samtidig har de hardnakket hevdet at norsk presse kollektivt hadde inngått en avtale om å holde kjeft om det. Underforstått at mediene og makta er to sider av samme sak, og at iNyheter våger der andre tar instruks om å tie. Dette er favorittsjangeren.

Det foreligger ingen avtale. Sannheten er at det ble sendt ut en anmodning om forsiktighet fra Jaglands advokat. En bønn om å ta hensyn. Det sto om liv og helse, og Jagland var tatt hånd om av helsevesenet – hva enn det betyr utover at alvoret var stort. Da er det instinktivt for en avis som Dagsavisen og meg som redaktør og menneske å lytte. Men det har ikke hindret noen fra å gjøre en vurdering av om Jaglands helse er en privatsak eller faktisk journalistisk relevant for Epstein-sakens kjerne. Alle, kanskje særlig en mann på 75 år, som får beina sparket under seg, og utsettes for et massivt mediepress, trenger helsehjelp. Det er aller mest selvsagt.

Det er også godt å se at norsk presse har tatt lærdom av egne feil. Statsråd Tore Tønnes selvmord i 2002 førte til stor selvransakelse, og muskelhukommelsen sitter fortsatt i pressen. «Kunne man sett bort fra utfallet, så var det legitim journalistikk», sa Dagbladets Sissel Benneche Osvold til oss et par år etter. Tønne stakk til skogs og det var for seint. I Jaglands tilfelle fikk pressen en direkte advarsel. Mangelen på hensyn som iNyheter har utvist, og som Finansavisen feigt utnyttet ved å formidle en sitatsak, forteller alt om rolleforståelsen.

Og om hvilket veivalg vi faktisk står overfor som samfunn. Velger vi forråelsen eller en regelbasert offentlighet med presseetikk og anstendighet? Opp til deg.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar