Herold

Vi har en pedagogisk utfordring, vi som kan litt om hvor skoen vil trykke.

I disse dager har Hovedutvalg for helse en stor oppgave. Det er utarbeidet forslag til plan for hvordan vi skal klare å ivareta alle som trenger kommunens bistand til å leve livet på en god og verdig måte; «Temaplan helse». Denne skal bearbeides og vedtas.

I samme åndedrag, presenteres vi for en «Pårørendestrategi», som også skal vedtas. Den sier mye om hvilke forventninger pårørende og administrasjon har til hverandre og som må opp på bordet og bearbeides.

Vi er nemlig alle potensielle pårørende én eller flere ganger i livet. Det kan være som foreldre, eller som støtte til en nabo som er dement og trenger noe tilsyn/avlastning for nærmeste pårørende. Eller det er en nær pårørende som ikke greier hverdagen alene lenger.

Det vil i framtida være sånn at flere omsorgsoppgaver vil falle på andre enn bare Færder kommune.

Vi må alle sammen ta inn over oss, at det vi har vært vant med; at det offentlige tar ansvar for veldig mye når helsa svikter. Det er ikke lenger korrekt latin. Selvsagt skal vi fortsatt få nødvendig helsehjelp. Det skal Færder bidra med. Og det skal vi primært få hjemme. Og pårørende vil nødvendigvis få flere oppgaver. Vi kan like det eller ikke, men det er lurt å ta det innover seg.

Og det er lurt å tenke litt gjennom livet og framtida. Er det et sted jeg bør bo om jeg ikke alltid forblir like beinfør og klar i toppen som jeg er i dag, eller bør jeg tenke annerledes, legge til rette så mine nærmeste sparer kruttet til det virkelig trengs? Jeg bare spør?

Så til «Temaplan helse». Vi politikere har ventet lenge på den, og det som foreligger, er grundig og gjennomarbeidet. Den har vært verd å vente på. Ikke fordi det er så veldig hyggelig lesning, men fordi det er så viktig. Det gir føringer for en ny tid; hvordan skal vi løse utfordringene med flere eldre og færre unge i arbeidsfør alder, med fagkompetanse innen helse.

Utfordringen er, som innbygger og politiker, å ta inn over seg hva som står der. Veldig forkortet står det: Hver enkelt av oss må ta et mye større ansvar for oss selv. Så enkelt er det.

Vi må ta kloke valg som gir oss best mulig helse, vi må forebygge. Har du tepper inne som blir snubletråder når beina subber litt mer, har du strøsand på trappa til dagen det plutselig er glatt, er kostholdet innafor, holder du deg i form? Litt mye vin i kveld, kanskje du ble litt ustø? Alle disse tingene som gjør at vi unngår beinbruddet som ofte starter en nedadgående spiral for oss som har levd noen år. Vi må ta ansvar for å holde oss selvgående lenge, for vi blir gamle, skikkelig gamle. Og vi blir mange. Dette har vi hørt om halve livet, vi etterkrigsbarna, som har levd herrens glade dager i et fritt land med en oljealder å støtte oss til, så omtales vi i neste sekund som tsunamien som vi alle vet er ødeleggende for alt som kommer i dens vei.

Nå har «alle» lært de ikke skal omtale oss som det lenger, men uansett: Vi er mange og vi blir mye. Sånn er det.

Som politiker finleser jeg alt som er skrevet, jeg ser det er godt dokumentert og det er utrolig mange aspekter som er vurdert. Oppfølgingen er systematisering av og planlegging for tiltak vi vet er virksomme.

Noen har hørt om Færdertrappa (les om det på kommunens hjemmeside), en visualisering av tiltakskjeden det jobbes etter. De nederste trinnene er alt vi kan bidra med selv for å beholde et friskt liv, med de begrensningene vi har/får. Her er det billig å bidra til tiltak. Så å holde oss langt nede i trappa, er viktig. Lenger opp i trappa kommer tiltak som er mer kostnadskrevende, der heldøgns institusjonsplass, øverst i trappa, er mest ressurskrevende.

Det betyr at kommunen er rustet til å ta vare på de som trenger det, og at kriteriene for å få hjelp er like for alle.

Samtidig må vi politikere være lydhøre når administrasjonen sier at for å ivareta folk nå så trenger vi x antall nye stillinger, eller vi trenger å utvide tilbud innen datateknologi, for å ivareta tryggheten for flere hjemme. Det er det som blir den vanskeligste jobben: Å prioritere rett.

Jeg ser at vi har mye å gå på når det gjelder å finne den gode måten å nå eldre på.

I Færder nord er det et fantastisk sted som hver dag og hver uke fylles av eldre i alle aldre: Sjølystsenteret. Her er det kafeteria og en rekke gruppeaktiviteter drevet av frivillige, det er frisør og fotterapeut. Alt på et sted. Dette stedet bidrar til å holde flere i gang og langt nede i den mye omtalte Færdertrappa. At dette konseptet bør videreutvikles til Færder syd mener jeg er god investering. I eldre og helse. Hemmeligheten er å verdsette frivilligheten, legge til rette og samle aktiviteten.

Vi må alle, både politikere, ansatte og hver enkelt av oss, ta inn over oss at virkeligheten/demografien har endret seg. Vi kan bli fly forbannet, eller vi kan gjøre det beste ut av det. Fritt valg.

Det er det godt å vite at vi har en administrasjon og en politisk ledelse som har et felles mål. Og målene er nedfelt i planene. Og derfor er sånne kjedelige kommunale planer så utrolig viktige. Det er disse planene vi som politikere vedtar som administrasjonen jobber etter for å nå felles mål.

Så håper jeg vi får gode debatter som ender i gode vedtak i alle politiske organer som skal ha saken til behandling.