Herold

Kunst og sansen for estetikk har alltid fulgt oss. Sirlig dekorerte gjenstander, skulpturer, malerier og musikkinstrumenter, det «vakre» eller «unyttige», som varierer fra kultur til kultur og fra tidsepoke til tidsepoke, vitner om estetikkens betydning.

Dette gjenspeiles også i Slottsfjellsmuseets samling. Her finnes for eksempel nipsfigurer som de bemidlede i Tønsberg og Vestfold pyntet hjemmet sitt med på 1800-tallet. Fjernt fra vårt forbrukersamfunn var rene pyntegjenstander stort sett uoppnåelige for vanlige folk på den tiden, og noe bare de mest velstående hadde råd til. Figurene ble gjerne plassert i vinduskarmen, på peishyllen, eller et annet sted de var godt synlige. De var kostbare statussymboler, etter datidens syn svært vakre, og de lyste opp i et tungt og mørkt møblement.

Tjenestepikene børstet omhyggelig støv av dem, og småungene gikk i en bue forbi den hellige pyntegjenstanden. Den var helst av skjørt glass eller porselen, kolorert, ubrukelig, og selve symbolet på velstand.

Det finnes forskjellige typer nipsfigurer i samlingen, men gjengangerne er figurer av typen lubben, liten pike med en blomsterkurv, en liten gjetergutt med et lam, et svanepar. Vi har også små reproduksjoner av klassiske skulpturer som Amor og Psyke – og gudinnen Venus. En annen kategori er svært forseggjorte vaser, askebegre og blomsterpotter. Felles for nipsfigurene er at de appellerer til de gode og nostalgiske følelsene. De er glatte, pene og glansfulle, og bærer uttrykk som er fjernt fra samtiden. De representerer noe annet, en annen verden.

Bruk av nips, slik vi kjenner den, oppsto i Tyskland på 1700-tallet, og moten spredte seg raskt. I vår samling har vi for eksempel engelske Staffordshire-hunder, produsert i nettopp Staffordshire-regionen. Disse store hundene, gjerne av spaniel-rasen, sto helst mot hverandre på peishyllen og skulle passe på. I dag er de samleobjekter, og de originale, eldste hundene blir solgt for svært høy pris på eBay og i auksjonshus. I det viktorianske og edvardianske England var hundene å se i nesten alle middelklassehjem, og etter hvert også som masseproduserte «kopier» hos arbeiderklassen. Grunnen til den store populariteten, var at dronning Victoria selv gjerne omga seg med spanieler, og at hunden er menneskets beste venn.

Hundeparet vi har i vår samling, voktet huset på Agerup gård i en årrekke frem til det ble gitt i gave til museet i 1961. Nipsfigurene vi har i samlingen var i sin tid enestående objekter. Utover på 1900- tallet, og særlig i etterkrigstiden, ble deretter nipsfigurer produsert i stor skala. Med masseproduksjon og inntoget hos allmuen begynte en del nipsfigurer å bli ansett som kitsch. For at noe skal bli definert som tradisjonell kitsch må det være nettopp masseprodusert, billig, gjerne etterligning av original kunst, og helst inneha noe vi i dag mener er banalt, vulgært, sentimentalt og/eller glorete. Og nesten alltid med et negativt fortegn. Enkelte pynter dessuten med nipsfigurer som har fått kitsch-status på en ironisk måte for å harselere med det de mener er særdeles dårlig smak, eller i beste fall retro. Dette er en side ved populærkulturen, gjerne assosiert med hipstere. Da kalles det camp.

I dag er nips for mange irriterende småting som er i veien. De samler støv både foran og mellom bøkene i bokhylla, og stues vekk i skuffer og skap. Men selv i dagens forbrukersamfunn, har slike ting likevel betydning. Det er få som virkelig kaster nipsfigurene sine, har jeg skjønt. For kanskje var pyntetingen en gave, eller arvet av bestemor. Den har fått affeksjonsverdi.

Det blir stas å vise frem 1800-tallets kostbare nipsfigurer i en fremtidig byutstilling. Midt i all sin stråleglans er de så langt fra kitsch det er mulig å komme. I et samfunn som var fattig på gjenstander uten bruksverdi, var figurene et kjærkomment skue. Ren luksus! Og selv om vi i dag er omgitt av store mengder ting, fremstår 1800-tallets nipsfigurer som helt unike, kunstneriske objekter.