Herold

Jeg leser mindre, akkurat som de fleste andre. Som skrivende menneske er det rett og slett en personlig tragedie, en tragedie som utspiller seg gjennom fingrenes famlende tasting på telefonens bitte små tegntaster.

At jeg leser mindre lange gode bøker, sterke og klare essays, dikt og tidsskrifter, gjør at jeg går i språklig minus, noen av tankene mine mangler ord, referanser, knagger, anker forbundet med det jeg skal beskrive, det jeg skal få til å henge sammen som noe sant. Jeg går tom for sannheter. Det er det som skremmer mest.

At barn leser mindre, kjenner vi ikke konsekvensene av ennå. Kanskje trenger vi ikke folk som har lest noe, kanskje blir alt tolket og analysert ferdig for oss av noe AI-greier. For har det ikke blitt sånn at vi alle er her for å nyte livet? Reise, fylle bøtta? Er det ikke sånn det ser ut? Når vi møter blikket til tidsånden.

Jeg mister blant annet steder, vi er alltid et sted, men vi kan ikke alltid fortelle om dette stedet vi til enhver tid befinner oss på, beskrive det, se at sammenhengen mellom deg, ditt innerste og stedet du befinner deg på, er kodet i alt du har lest, alle setningene på språkene som har strømmet gjennom deg.

Vi mister minner. Hukommelsen vår er skrevet. Hvis maskiner skal lese dem og tolke det, mister vi kanskje kontakten med hva og hvem vi er. Det er vel nettopp det at mennesker leser, diskuterer, leser om igjen og kontinuerlig mener noe om fortiden, som gjør at fortida blir verdifull for oss. Den er rett og slett for dyrebar til at vi skal la AI gjette på hvordan det kan ha vært.

Et klokt hode sa en gang noe sånt som: Når et menneske individualiseres, mister det mening. Når mening forsvinner, gror fascismen. (ja da, sjekka med AI, men fant ikke opphavsmennesket, kanskje ingen har ment noe sånt?) Fellesskap taper mot skjerm. Hva skjer når alt vi ser er skjermer? Hva skal vi med skogen da?

Først tok det oppmerksomheten vår, nå skal det også ta fra oss tankene, kreativiteten og følelsene. Hadde vi makta å rette ryggraden, ville vi skrudd av alle skjermene og lest oss opp på verden, studert og kutta navlestrengen til tek. Hvorfor godtar vi at en chatbot skal fortelle oss hvem vi er, hva vi kan, hva som er viktig i verden. Tekslitasjen gjør oss mentalt tynnslitte. Nei! Føkk tekmilliardærene! Hva om vi bare skrudde av?