Herold

Tittelen «kongehusekspert» er innholdsløs, misforstått og misbrukt. Meningsløs, med andre ord.

Like fullt bygger ideen om journalister som dekker såkalt «kongestoff» på en stolt britisk tradisjon av «court correspondents». Den første tilretteleggingen av kongestoff, The Court Newsmanoppsto allerede under George IIIs regjeringstid (han døde i 1820).

Opprinnelig dreide rapportene seg om det som skjedde ved hoffet. Ofte hadde nyhetene et reelt politisk innhold, det var tørre fakta som ble rapportert, fødsler, død, statsbesøk, ordner eller kanskje et adelskap. Til tross for at skandalene var mange og ryktene svirret, var offentlige rapporter om kongehusets privatliv tabu.

Den gradvise overgangen til skildringer om kongelig familieliv tok fart under dronning Victoria. Dekningen av Victoria og henne mann, prins Albert, fremviste et tilsynelatende idyllisk privatliv. Dronningens treårige fravær fra offentlige opptredener etter hennes manns død i 1861, førte til at kritiske artikler om enkedronningens privatliv oppsto. Selv bidro dronningen senere til privatlivsdyrkelsen ved å gi ut et par personlige bøker. Og det virket – hennes popularitet vokste. Men monarkiet var i ferd med å bli slave under et nytt regime, en ny offentlighetskultur.

Sosiologen Richard Sennet er mest kjent for sin skildring av det nye informasjonssamfunnet som har oppstått ved at upersonlige politiske sfærer etter hvert erstattes av bekjennelseskultur. Han kalte fenomenet «intimitetstyranniet». Virkelige politiske handlinger blir bare virkelige så lenge de kan ikles en kappe av offentlige personlige betroelser. Offentlighet blir en personlighetskult der det viktigste er hva deltakerne føler, ikke hva de gjør. Paradoksalt nok fører utlevering av personlig følelsesliv til større distanse og isolasjon ved at vi mister respekt for grenser, bluferdighet og integritet.

Det er lett å trekke linjene fra intimitetstyranniet til en kultur preget av sosiale medier og en stadig dårligere psykisk helse. For kongehusene har dette som følge at for å spille tidens melodi må de meddele seg med et voksende følelsesregister. For «kongehusekspertene» betyr det at de må legge om til å tolke følelser og kongefamiliens indre psykologiske berg- og dalbaner, ikke lete etter politiske implikasjoner. Bare de færreste blant journalistene har forutsetninger eller faglig innsikt nok til slike tolkninger og dermed ender «ekspertkommentarene» opp i ren synsing. Mengden av kildeløs journalistikk er i disse tider i ferd med å nå tålegrensen.

Et eksempel på en typisk «ekspertuttalelse» kan være en påstand fremsatt i NRKs «Ekko» sist tirsdag, der en av synserne trakk frem at «noen» hadde ment at en reform av det norske kongehuset kunne være å underlegge Slottet Offentleglova, det vil si tilgjengeliggjøre kommunikasjon til og fra hoffetaten. Eksperten mente at det ikke ville ha løst noe som helst av Kongehusets nåværende problemer. De kongelige kunne jo bare uansett gjemme seg bak et krav på privatlivets fred og dermed unnta deres personlige korrespondanse fra offentligheten, mente han.

Denne «noen» han siktet til var åpenbart undertegnede, som i en kronikk i Aftenposten hadde foreslått dette. La meg derfor utdype: Å underkaste Slottet en av den senere tids viktigste demokratiske nyvinninger ville ha som umiddelbar effekt at regjeringen måtte bestemme hva i Slottets virksomhet som må regnes som offentlig og hva som er av privat karakter (en utredning om dette må det selvsagt være full åpenhet om). Mer åpenhet er ikke det samme som mer intimitet.

Et slikt arbeid er ikke så enkelt som man skulle tro. Fra erfaring vet jeg at tallet på dem som i en eller annen sammenheng forsøker å påvirke Slottet er stort, og jeg ser få grunner til at en stor del av denne korrespondansen ikke skal være offentlig. Internt på Slottet blir det også utarbeidet interessante utredninger om monarkiets funksjon – selvsagt av stor offentlig interesse. Likeledes bør besøksprotokoller etc. i størst mulig grad kunne publiseres. Det få grunner til at økonomiske forhold mellom slott og stat ikke skal kunne gjøres offentlig, gjerne etter en klausuleringsperiode.

Det må i tillegg bli slutt på den systematiske hemmeligstemplingen i departementene av alt som har med Kongehuset å gjøre. Jeg har selv som journalist jobbet et halvt år med å få ut rapporter fra utenriksstasjonene om utenlandsk presses dekning av det norske kongehuset. Ved et tilfelle avdekket vi at UD på 1960-tallet hadde kalt inn den italienske ambassadøren på teppet etter et større oppslag om det norske monarkiet! Spørsmålet som må stilles er om ikke norske myndigheter på en høyst udemokratisk måte fortsatt i dag bygger et skjold mot berettiget, men ufordelaktig dekning av Kongehusets virksomhet.

En ny åpenhetskultur vil selvsagt ikke løse alle de problemene Slottet nå står overfor, men den kunne kanskje gjøre oss til et mer demokratisk samfunn. Se, det kunne være noe for en «kongehusekspert» å jobbe med!