Herold

Bjarne Sandvik er gått bort. Savnet er stort.

Bjarne var mye for mange: Sosialarbeideren. Planleggeren. Rådgiveren. Superbyråkraten. Familiemannen. Mentoren. Fiskeren. Klippfisktørkeren. Kokken. Vaktmesteren. Gartneren. Ildsjelen.

Bjarne vokste opp på Goma i et miljø der alle kjente alle, der fellesskapet sto sterkt og naboer stilte opp for hverandre. Verdiene han tok med seg derfra, preget ham hele livet. Han tok sosionomutdanningen i Trondheim og viet sitt yrkesliv til arbeid for andre. Sammen med Kristin Marie delte han 52 års ekteskap. Han var far til Askill og Sindre og bestefar til Solveig og Filippa – en lekende og inspirerende bestefar som alltid hadde tid.

Bjarne og jeg arbeidet sammen i Kristiansund kommune i over 30 år. I mange av disse årene hadde han det overordnede ansvaret for viktige utbygginger innen sykehjem og boliger for eldre, og for utviklingen av tilbud til mennesker med psykiske lidelser, utviklingshemming og rusutfordringer. Arbeidet fikk varig betydning for mange.

Han nøt stor respekt – både faglig og menneskelig. Bjarne kombinerte administrativ oversikt og gjennomføringsevne med ekte omsorg for menneskene det gjaldt. Han var en humanist i ordets beste forstand. Mennesket sto alltid i sentrum. Han lyttet, viste varme og møtte mennesker med empati – særlig dem som sto i krevende situasjoner.

Samtidig var han beskjeden på egne vegne og skjøv gjerne andre fram når ros skulle deles ut.

Bjarne kan beskrives som både vaktmester og gartner. Som vaktmester hadde han oversikt og sørget for at ting kom på plass. Som gartner hadde han grønne fingre – ikke bare for trær og planter, men også for mennesker. Han bidro til vekst, trivsel og trygghet rundt seg.

Bjarne var også kokk. Han gjorde alle deler av prosessen selv – fra fisket etter torsk i barndommens rike utenfor Skorpa, via videreforedling og tørking av klippfisk, til ferdige retter på bordet. Fra sildefiske på Dalasundet til de lekreste silderetter. Han behandlet tradisjonene og råvarene med samme respekt som han møtte mennesker med i sitt arbeid. For Bjarne hang kokkekunst og livskunst sammen. Respekt for råvarer, miljø og mennesker var en selvfølge. Mange fikk nyte godt av hans kulinariske ferdigheter – men kanskje enda mer av fellesskapet rundt bordet, hans klokskap, lune smil og rolige væremåte.

De senere årene møttes vi, en liten krets av tidligere kolleger, hver torsdag. Med glimt i øyet kalte vi samlingene «kremt». Her delte vi tanker, drøftet erfaringer og satte verden i perspektiv. Bjarne var en sentral stemme i dette fellesskapet, alltid opptatt av veien videre. Nå blir det stillere rundt torsdagsbordet.

Jeg har mistet min beste venn.

Mine tanker går først og fremst til hans nærmeste.

Jeg takker deg, Bjarne.

Du har betydd mye for meg på alle måter.