Herold

Jeg er 22 år, har studielån, førerkort og stemmerett. Likevel venter jeg fortsatt på å føle meg voksen.

Ole heter jeg, og jeg kommer fra Sandefjord. Det er ikke lenge siden jeg fylte 22 – og nå har jeg et spørsmål.

Når blir man voksen?

Jeg trodde det skjedde da man fylte 18. Det føltes stort der og da. Myndig. Førerkort. Klar for livet.

Etter å ha observert meg selv og mine nærmeste kompiser, kan jeg avkrefte den teorien.

Jeg er oppvokst på Lofterød. Trygg barndom. Mye idrett. Mye lek. Lite bekymringer. Middag klokken fem. Rene klær som på mystisk vis alltid dukket opp i skapet.

Skole var jeg aldri spesielt begeistret for. Men så fant jeg etter hvert ut at det kan være greit å følge litt med hvis man skal prøve å få til noe her i livet. Så nå studerer jeg journalistikk i Oslo.

Det føles voksent.

Helt til jeg faktisk må studere.

Jeg bor i kollektiv med tre kompiser fra Sandefjord. Vi har gått fra å diskutere hvem som er best i FIFA, til å diskutere hvem sin uke det er til å vaske.

Plutselig må vi handle mat selv. Lage mat selv. Vaske klær selv.

Det viser seg at det faktisk var noen som gjorde det når man bodde hjemme, det skjedde liksom ikke bare automatisk det greiene der.

For tre år siden var jeg i Sjøforsvaret. To måneder på Madla som rekrutt. Deretter ti måneder i Bergen.

Jeg tenkte «Nå. Nå blir jeg voksen.»

Uniform, disiplin, struktur.

Det fungerte veldig bra, helt til flyet fra Flesland landet på Torp og jeg trådte av.

Jeg har studielån. Jeg har BankID. Jeg kan stemme ved valg. Likevel føler jeg meg ikke veldig mye annerledes enn da jeg var 17.

Det eneste er at jeg har dårligere råd.

Man skulle tro at voksenlivet kom med en følelse. En slags indre stemme som sier: «Nå er det du som styrer showet.»

I stedet sitter jeg og googler «skal den hvite eller blå siden ned på engangsmoppen?» og «hvorfor koster ost så sykt mye?»

Så jeg spør igjen:

Når blir man voksen?

Kanskje det bare er summen av alle de gangene man gjør ting man ikke føler for, men gjør dem likevel, fordi man vet at det er bra for seg selv, familien sin, eller de man henger med.

Og hvis det er definisjonen, så er jeg kanskje mer voksen enn jeg tror.

Selv om jeg fortsatt må sende melding til mamma og spørre om den forbanna vaskemaskinen.