Herold

Kvalitet og innhold, ikke bygg, må ligge til grunn når vi debatterer skole og oppvekst. Sånn legger vi et solid grunnlag for å bygge et godt og attraktivt lokalsamfunn for både dagens og framtidens innbyggere i Rana, skriver Kim-Andre Åsheim.

Skoledebatten bør handle om kvalitet i skole og oppveksttilbud, ikke om plassering av bygg.

Nylig ble et nytt høringsforslag om oppvekststruktur behandlet i utvalg for oppvekst, kultur og idrett, og senere av formannskapet, i Rana kommune. Forslaget har naturlig nok skapt debatt, da det foreslås å legge ned skoler.

Skolene i Rana er i dag underfinansierte. Det meldes jevnlig om mangel på lærere og læremateriell, og handlingsrommet til fagmiljøene på skolene er begrenset. Det går ikke. Vi må ha som mål å tilby de beste forutsetningene for den oppvoksende generasjonen i kommunen. Unge i dag kommer til å møte utfordringer vi voksne knapt aner konturene av. Kunstig intelligens fører for eksempel til dramatiske endringer i arbeidsmarkedet. Vi trenger gode skoler med høyt faglig nivå. Og vi trenger en bredde av tilbud, hvor unge kan utvikle mer kompliserte ferdigheter, som relasjonsbygging, tilpasningsdyktighet, kreativitet, kildekritikk, og evne til å analysere verden rundt seg.

Derfor er for eksempel kulturskolen svært viktig. Kulturskolen tilbyr barn og unge utdanning og kompetanse innenfor kreativitet, sosialt samspill, selvkontroll, selvfølelse, og kulturforståelse. I en verden som endres i et rasende tempo, trenger unge denne kompetansen mer enn noen gang før. Det vil derfor være svært uheldig, om kommunestyret går inn for det foreslåtte kuttet i kulturskolen.

Skal vi bygge attraktive og vekstkraftige lokalsamfunn, må vi altså bruke mer penger per barn til utdanning, og dannelse. Det betyr likevel ikke ukritisk pengebruk. Det store problemet nå, er at en stadig større andel av pengene som skulle gå til barn og unge, brukes på å drifte tomme klasserom.

Grunnen til at dette skjer, er at andelen barn og unge går ned i Rana. Det er ingen som har skyld i det, da det er en del av samfunnsutviklingen både i Norge og i store deler av verden. Færre barn betyr at overføringene fra staten går ned, isolert sett. Dette skyldes et inntektssystem for kommunene, som det er tverrpolitisk enighet om; Alle partiene på Stortinget støtter at endringer i befolkningssammensetningen skal føre til endringer i fordelingen av penger til kommunene.

Dette utgjør store summer for Rana, og omstillingsbehovet bygger seg opp. På grunn av at kommunestyret ikke tok grep i fjor, har omstillingsbehovet i år økt med over 20 millioner kroner, ifølge kommunens beregninger. Ved å utsette nødvendige beslutninger, vil altså endringene måtte bli enda større jo lenger man venter. Det betyr også mindre handlingsrom for å prioritere kvalitet, den dagen omstillingen først skjer. Det kommer av og til opp eksempler på at et skolebygg har blitt oppgradert ett år, og så foreslås den nedlagt få år etter. Det er uheldig bruk av ressurser. Men slike eksempler blir det flere av jo lenger man venter. Kommunen kan ikke stoppe alle oppgraderinger av skolebygg fram til skolestruktursaken er avgjort.

Derfor må det handles, jo før jo heller. Sånn skapes det rom for at det faktisk er mulig å ha store ambisjoner for skolen og for tilbudene til barn og unge. Sånn skapes det rom for at det kan være flere skoler spredt i kommunen, med alle de fordelene dette har for nærmiljø, oppvekst og vennskap. Sånn skapes trygghet for oss innbyggere.

Kritikk, spørsmål og kunstig intelligens da oppvekststrukturen ble behandlet: – Jeg har en innstendig oppfordring – nå må vi sette i gang

Det finnes selvsagt alternativer til å redusere antall skolebygg. Kommunen kan omprioritere fra andre formål. Det har blitt foreslått blant annet å kutte i eldreomsorgen, øke gjeldsgraden, og kutt i næringsutvikling. Men ingen må tro at det blir enkelt å flytte mange titalls millioner, eller at slike kutt ikke vil få store negative konsekvenser, blant annet for framtidige arbeidsplasser. Det skapes heller ikke rom for noen økt satsing på skolen, eller andre ting for den saks skyld, med en slik oppdemmingsstrategi.

Kan økt eiendomsskatt redde skolebyggene? Eiendomsskatten er viktig for å finansiere velferdstilbud, og treffer bra rent fordelingsmessig. Jeg tror likevel det blir krevende å trappe opp eiendomsskatten for å holde tritt med et stadig større inndekningsbehov. Og hvis det nå skulle være mulig og ønskelig å øke eiendomsskatten med mange titalls millioner i årene framover: Er det drift av tomme klasserom vi ønsker å bruke disse pengene på? Eller finnes det viktigere saker for oss, for barna våre og for våre lokalsamfunn?

Jeg engasjerer meg i barn og unges oppvekstvilkår. Som så mange andre foreldre, bruker jeg utallige timer på frivillig arbeid i lokalsamfunnet for å legge til rette for at barn og unge skal få gode tilbud. Jeg har full respekt for at andre, som har like mye engasjement for barn og unge som meg, har andre meninger om skolestruktursaken. Mitt engasjement i denne saken kommer altså ikke fra glede over kutt, men av at jeg mener vi må ta grep i dag, for at vi skal ha rom for å prioritere barn og unge i morgen.

Vi skal vokte oss vel, så ikke skolene blir redusert til redskap for andre politiske mål. Skolen skal ikke være et verktøy for verken stedsutvikling eller rekruttering. For det første er det ingen grunn til å tro at halvfulle skolebygg, finansiert med slunkne undervisningsbudsjetter, vil være spesielt attraktivt for tilflyttere. Det er det mange kommuner i distrikts-Norge som kan skrive under på. For det andre, og viktigere, må en god skole være hovedmålet, i seg selv. Andre argumenter kan absolutt telle med, men de kan ikke få overskygge hovedmålet.

Vi må huske at det er lokalsamfunnet som skal bære barna, ikke barna som skal bære lokalsamfunnet. Kvalitet og innhold, ikke bygg, må ligge til grunn når vi debatterer skole og oppvekst. Sånn legger vi et solid grunnlag for å bygge et godt og attraktivt lokalsamfunn for både dagens og framtidens innbyggere i Rana.

Jeg ønsker ikke å legge ned flere skoler – men det kan hende jeg må

Hva er Rana kommunes strategi for å sikre bolyst? Er det russisk skole-rulett hver høst med alle mot alle - ingen skal føle seg trygge?

Flertallet vil spare – mindretallet vil bruke mer for å berge skoler: – Der det står minus hos kommunedirektøren, står det pluss hos oss

Sier nei til privatskole – vil ha flere utredninger før oppvekststruktur sendes ut på høring: – Det er en del ting vi er nødt til å ha svar på i møte med folk der ute

Marita vil ikke jobbe i storbarnehage: – Jeg får vondt i ryggraden, for å si det rett ut