Herold

Svar til Olof Olsson, Rjukan

Olof, du skriver godt om samhold og om viktigheten av små forskjeller. Det er mål de fleste av oss deler. Men når du løfter frem formuesskatten som en avgjørende bærebjelke i dette prosjektet, mener jeg du trekker feil konklusjon.

Norge topper ulike ulikhetsindekser. Det kan godt stemme. Spørsmålet er hvorfor. Skyldes det formuesskatten – eller skyldes det at Norge gjennom flere tiår har hatt en helt unik økonomisk særstilling med olje- og gassinntekter og verdens største statlige investeringsfond? Vi har et handlingsrom de fleste land bare kan drømme om. Å bruke vår spesielle situasjon som bevis for at formuesskatten er samfunnets lim, blir derfor analytisk svakt.

Det grunnleggende problemet er dette: Formuesskatten beskatter norske eiere annerledes enn utenlandske. En norsk eier av en lokal bedrift må betale formuesskatt. En eier i Stockholm, London eller New York slipper. Resultatet er en systematisk konkurranseulempe for norske eiere i sitt eget land. Det er vanskelig å forsvare som rettferdig.

I tillegg beskattes ofte urealiserte verdier. Man kan bli skattlagt for verdier som bare eksisterer på papiret. Skatten må likevel betales i kontanter. Det betyr uttak av kapital fra virksomhet – kapital som ellers kunne vært brukt til investeringer, innovasjon og arbeidsplasser. I oppstarts- og vekstselskaper er dette særlig krevende. Vi sier vi vil ha flere gründere, men vi beskatter dem før de har lykkes.

Du argumenterer for at små forskjeller skaper tillit og stabilitet. Det er jeg enig i. Men tillit og stabilitet forutsetter først og fremst verdiskaping. Vi kan ikke fordele verdier som ikke skapes. Når kapital i økende grad plasseres utenfor Norge, eller eiere velger å flytte, svekker vi nettopp det grunnlaget som finansierer velferden.

Sverige, Danmark og Finland har fjernet formuesskatten. De har ikke avskaffet velferdsstaten av den grunn. De har sterke sosiale ordninger og høy tillit – uten å skattlegge arbeidende kapital på denne måten. Det viser at formuesskatt ikke er en forutsetning for et samfunn som holder sammen.

Samtidig bruker Norge betydelige summer internasjonalt, ofte med begrenset direkte kontroll over resultatene. Når vi har så sterke offentlige finanser som vi faktisk har, fremstår det underlig å insistere på en særnorsk skatt som svekker norske eiere i møte med global konkurranse.

I en verden med mobil kapital fungerer ikke løsninger fra en mer lukket økonomisk tid på samme måte. Det betyr ikke at vi skal akseptere økende forskjeller. Men det betyr at vi må finne mer treffsikre måter å sikre både verdiskaping og sosial bærekraft på.

Et samfunn som holder sammen bygges ikke ved å gjøre det mindre attraktivt å eie, investere og bygge i Norge. Det bygges ved å sikre vekst, konkurransekraft og fremtidstro – samtidig som vi har gode velferdsordninger.

Formuesskatten fremstår i dag mer som en symbolsk markør enn som en effektiv løsning. Og symbolpolitikk er et svakt fundament for både samhold og næringsliv.

Svar innlegg - Sverige, Finland og Danmark klarte det - klarer vi?