Herold

Trenger vi et kommuneopprør? Ja, så absolutt!

Kommunene har ansvar for lovpålagte oppgaver som skal sikre innbyggerne trygghet, omsorg og verdighet, men midlene strekker ikke til. Når budsjettene strammes inn, rammer det ikke bare tall på et ark. Det rammer mennesker. Det rammer helsetjenester i førstelinjen, der behovene er størst og ressursene allerede er presset til bristepunktet.

Sykepleiere, helsefagarbeidere og andre i kommunale tjenester gjør alt de kan for å gi god behandling, forebygge sykdom og skape trygghet. Men når økonomien svikter, blir konsekvensene tydelige: færre fagfolk, mindre tid, og økt risiko for at de mest sårbare ikke får den hjelpen de trenger. Dette er ikke bare en utfordring for helsepersonell – det er en utfordring for hele velferdssamfunnet.

Kommunene står i spagaten.De har i en årrekke fått for lite midler til å levere på alle oppgaver de har ansvar for å levere til innbyggerne. Gapet mellom krav og ressurser vokser, og det er innbyggerne som betaler prisen. Når eldreomsorgen svekkes, når helsestasjonene må kutte, når hjemmesykepleien ikke har nok folk – da svekkes velferden. Da svekkes tryggheten. Da svekkes beredskapen.

Vi hører hjerteskjærende historier fra de som står nærmest pasienten, de som kjenner hvor skoen trykker. Vi hører at avdelinger driftes etter trafikklysmodellen, hvor grønt er når alle er på jobb, gult er når 2-3 er borte og rødt nivå er når flere er borte. Modellen sier noe om hva som må kuttes på de ulike nivåene, og det er vanlig å drifte på gult og rødt; da får ikke pasientene dusje, da må de som trenger bistand til å komme seg opp av sengen bli i sengen, da utgår negleklipp og tannpuss, og døende pasienter må møte døden alene. Vi hører fortvilte pårørende som etterspør hvorfor deres kjære ikke har fått dusjet eller stått opp i dag, og vi hører om tjenestemottakere som må på omsorgsbolig fordi det blir for kostbart å bo lengre i eget hjem. Vi har fortellinger om pasienter som tviholder i sengehesten i mangel på en hånd å holde i, om ringvirkninger til spesialisthelsetjenesten hvor utskrivningsklare pasienter opptar sengeplasser fordi kommunen ikke har et tilbud, eller pasienter som er på «oppbevaring» på sykehuset fordi kommunen ikke har et tilbud. Og dette er hverdagen.

Jeg ønsker å utfordre våre politikere: Når vi i fagbevegelsen klarer å stå bredt samlet om dette, klarer dere partipolitikere å få en bred tverrpolitisk enighet om at kommuneøkonomien må bedres?

Dette handler om prioritering!Skal vi ha et samfunn der alle får nødvendig helsehjelp, må kommunene få økonomi til å levere de oppgavene de er pålagt. Vi kan ikke akseptere at lovpålagte tjenester blir en papirlov uten reell oppfølging.

Vi ber beslutningstakere om å ta ansvar. Gi kommunene midlene de trenger. Styrk førstelinjen. Sikre at velferdstjenester ikke blir taperen i budsjettdiskusjonene. For når helsetjenesten svikter, svikter vi vårt samfunnsansvar og menneskene som trenger oss mest.

Så til våre lokalpolitikere:støtt #kommuneopprøret fra fagbevegelsen! Vis at det betyr noe å måtte bryte valgløfter og at omsorg og velferd har en adskillig større verdi en røde tall i regnskapet. For hvis vi ikke fikser hverdagsutfordringene i fredstid, så vil vi i alle fall ikke gjøre det i krise.