Herold

På Hansnes har vi nå en situasjon som ikke lenger kan bortforklares eller bagatelliseres. En elgkalv har over tid tatt fast opphold midt i boligfeltet – i området der barna våre går til skole og barnehage. Dette handler ikke om naturromantikk. Det handler om trygghet.

Jeg er selv jeger. Jeg har respekt for viltet, for naturen og for den jobben som gjøres innen forvaltning. Jeg vet at elg trekker ned mot bebyggelse om vinteren. Jeg vet at fordriving kan stresse dyret, og at tiltak må vurderes faglig.

Men nettopp derfor skriver jeg dette:

Situasjonen på Hansnes er ikke lenger holdbar. Det som startet med ku og kalv i boligfeltet, har nå endt med en enslig elgkalv som har tatt fast opphold mellom husene våre. Den beveger seg på gangveier, i hager, i skolegården og innenfor barnehagens område. Den står langs traseene barna bruker til og fra skolen. Dette er ikke en tilfeldig observasjon i utkanten av bygda.

• Les i Nordlys (og se video): Vilde hadde ingen steder å gå, da elgkalven ville forbi

Dette er midt i et tett boligområde. Elgkalven har fått kallenavn. Den omtales nesten som ett kjæledyr. Men dette er ikke et kjæledyr. Det er et stort, vilt dyr.

Som jeger vet jeg at elg ikke er aggressive av natur. Men de er sterke, raske og kan reagere uforutsigbart – særlig hvis de føler seg presset, overrasket eller blir vant til mennesker på feil måte.

Og det er nettopp det som nå skjer. På Facebook skriver folk at de går rundt med gulrøtter og annen mat i lommene fordi de synes synd på «den stakkars elgen». Det oppfordres til å mate den. Folk oppsøker den. De gjør den enda mer trygg på mennesker.

Dette er ikke omsorg for dyret. Det er galskap. Å mate en elg i et boligfelt er det stikk motsatte av ansvarlig viltforvaltning. Man lærer dyret at mennesker betyr mat. Man senker terskelen for at dyret oppsøker hus, skolegård og barnehage. Man bidrar direkte til å gjøre situasjonen farligere – både for dyret og for oss.

En elg som mister sin naturlige skyhet, er en elg som før eller siden vil havne i konflikt.

Barn gjør det barn skal gjøre. Det er vi voksne som skal sørge for trygge rammer. Folk på Hansnes følger med på sosiale medier før de lar barna gå. Noen velger å kjøre – ikke fordi skoleveien egentlig er farlig, men fordi ingen kan garantere at den er trygg. Og trygghet skal ikke være noe vi gjetter oss frem til.

Karlsøy kommune og viltnemnda har forklart situasjonen. De har vist til naturlig adferd, til vinterforhold og til dyrevelferd. Alt dette kan være faglig riktig. Men det svarer fortsatt ikke på det viktigste spørsmålet: Hvor lenge skal barn på Hansnes dele skolevei med en elg?

Som jeger mener jeg at god viltforvaltning handler om balanse. Det handler om å ta hensyn til dyret – men også til menneskene som lever tett på. Når et vilt dyr over tid etablerer seg i et boligfelt, da er det ikke lenger bare natur. Da er det forvaltning. Og forvaltning betyr handling. Forebygging handler om å handle før noe skjer – ikke etter.

Skal vi vente til en hendelse skjer før vi erkjenner at situasjonen burde vært løst tidligere? Skal det først komme en ulykke, før vi får høre at «situasjonen ble vurdert fortløpende»?

Et boligfelt skal være trygt. En skolevei skal være trygg. Når barn legg opp ruten sin etter hvor elgen sist ble observert, har det gått for langt.

Derfor stiller jeg følgende spørsmål: Har kommunen en konkret og tidsavgrenset handlingsplan for å få elgkalven ut av boligområdet?Hvilke tiltak vurderes – og når skal de iverksettes? Hvor lenge mener kommunen det er forsvarlig at situasjonen fortsetter som nå?

Å vise hensyn til dyrevelferd er viktig. Men hensynet til tryggheten i et tett boligområde kan ikke vike for passivitet. Dette handler ikke om å skyte. Det handler om ansvarlig håndtering. Karlsøy kommune er pliktig til å ta ansvar – også når situasjoner er krevende og vanskelige valg må tas.

Nå handler det ikke om kjælenavn eller følelser. Det handler om tryggheten til barna våre. Tiltak må iverksettes, NÅ!