Herold

Behovet for luftvern i Norge er akutt. Likevel opptrer norske myndigheter som om vi har god tid. Vi utreder, planlegger og skyver beslutninger foran oss, mens trusselbildet rundt oss skjerpes dag for dag. Det gir et inntrykk av strategisk ro – i en tid som krever det motsatte.

Det er verdt å minne om at dette ikke er noen ny erkjennelse. Allerede i sitt militærfaglige råd i 2019 anbefalte daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen en kraftig styrking av luftvernet, inkludert etablering av langtrekkende systemer for Østlandsområdet, Trøndelag og Nord-Norge. Disse rådene ble i svært liten grad tatt hensyn til av våre politikere. I stedet for handling ble det utsettelser, nye utredninger og en farlig tidsoptimisme – en «luksus» vi i realiteten ikke har.

Samtidig er det et naboland som har forstått alvoret – og som handler deretter: Danmark.

For knapt 20 år sidenla Danmark ned hele sitt luftvern. Kompetansen forvitret, strukturer ble avviklet, og landet sto i praksis uten evne til å beskytte seg mot moderne luftangrep. Likevel har danskene på bemerkelsesverdig kort tid «snudd seg rundt». I dag satser Danmark massivt på luftvern i alle luftlag – kort, mellomlang og lang rekkevidde. Ambisjonen er intet mindre enn å dekke nærmest hele landet med luftvern innen 2028. Her viser danskene både handlekraft og kriseforståelse.

Vi innser at leveransetider, produksjonskapasitet og oppbygging av kompetanse er krevende – særlig i en tid hvor mange kapasiteter skal anskaffes samtidig. Men når Danmark kan bør også Norge kunne.

I Norge forsterkesriktignok NASAMS (et mellomdistanse luftvernsystem), men det vil ta flere år før dette gir reell effekt. Deretter skal vi vurdere langtrekkende luftvern, med en ambisjon om å ha det første systemet operativt i 2034 og det neste – planlagt over Østlandet – i 2036. Det gir inntrykk av at vi tror tiden jobber for oss. Det gjør den ikke!

Krigen i Ukraina har på brutalt vis demonstrert hva manglende luftvern betyr for sivilbefolkningen. Terrorbombing av byer, strømnett, sykehus og kritisk infrastruktur har påført enorme lidelser. Samtidig viser krigen at selv en teknologisk underlegen part kan begrense en angripers handlingsrom gjennom et godt utbygget og lagdelt luftvern. Dette er ikke spekulasjon – det er empiri. Likevel viser Norge lite handlekraft. Til tross for at det i Stortingsproposisjon nr. 1 slås fast at «Forsvaret skal beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep». Hvordan skal dette løftet oppfylles uten tilfredsstillende luftvern?

Forsvarets forskningsinstitutt er krystallklare. I Forsvarsanalysen 2025 slår FFI fast at luftvern er én av de mest kritiske manglene i det norske Forsvaret. Videre heter det at «effektivt luftvern er avgjørende for å kunne motstå moderne luftangrep». Likevel har Norge i dag kun en svært begrenset luftvernkapasitet, konsentrert rundt kampflybasene Ørland og Evenes, samt Hærens luftvern i indre Troms. Utenom dette: ingenting. Absolutt intet.

Østlandsområdethar i praksis stått uten tilfredsstillende luftvern siden NIKE-systemet ble lagt ned i 1990. Bergen – med vår viktigste marinebase, en kommende flåteplan til flere hundre milliarder kroner og kritisk sivil infrastruktur – står helt uten luftvern. I Nord-Norge er situasjonen noe bedre. Men heller ikke her er det noen form for beskyttelse mot taktiske ballistiske missiler. Det finnes heller ingen planer for etablering av et fullverdig lagdelt luftvern. Dette er strategisk uforståelig og sikkerhetspolitisk uforsvarlig.

Når Langtidsplanen for Forsvaret nå skal revideres og nedskaleres, minner vi om at luftvern var et av de høyest prioriterte strukturelementene i planen. Dette må regjeringen holde fast ved og vise i praksis. Luftvern kan ikke lenger skyves på, utredes i det uendelige eller nedjusteres. Det er en forutsetning for å beskytte både militære kapasiteter og sivil infrastruktur, inkludert befolkningen, beslutningstakere og Kongehuset.

Danmark har vist at det er mulig å handle raskt når alvoret forstås. Mens Danmark bygger luftvern, utreder Norge. Problemet er ikke at Norge mangler planer. Problemet er at planene legger avgjørende beskyttelse av befolkning og kritisk infrastruktur først til midten av 2030-tallet – dette i en tid der lufttrusselen øker for hver dag som går.

Nå er tiden inne for et betydelig løft også i Norge – og det må skje nå. Vi har ikke all verdens tid. Vi har snarere svært liten tid.