Herold

Dersom fiskerinæringa skal fortsette å være grunnlaget for bosetting i Nord-Norge, og kunne bidra til å bremse fraflytting og forgubbing, må kvotene som ble fratatt kystflåten på 1960- og 1970-tallet føres tilbake landsdelen.

Til tross for at samtlige av partiets nordnorske representanter stemte imot, vedtok Arbeiderpartiet i 1951 en ny lov om trålfiske*. Hensikten var å bygge opp en moderne filetindustri med sikre arbeidsplasser. Slik gikk det ikke.

Kystflåten har til alle tider innrettet seg etter fiskens gang i havet og skapt grunnlag for aktivitet på land. Torsken har alltid vært det viktigste fiskeslaget langs kysten av Nord-Norge. I det meste av første halvår er den normalt tilgjengelig langs kysten i nord. Fra mai/juni begynner det å bli langt vanskeligere, men med bankfiske, det vil si fiske lenger til havs, kunne gode fangster leveres allerede seinhøstes. I motsetning til det meste av annen industri som kan skaffe seg det råstoffet den har behov for, når den har behov, er fiskeindustrien utsatt for store variasjoner i tilgangen på råstoff gjennom året. Disse svingningene blir også bestemmende for aktiviteten i industrien, selv om mye kompenseres med andre fiskeslag enn torsk.

Oppbyggingen av det som da ble ansett å være en moderne fiskeforedlings- industri i Nord-Norge startet først på 1950-tallet. På bakgrunn av planer lagt under krigen, bidro staten til at det man mente var en moderne fiskeindustri ble bygd opp. Hovedproduktet skulle være frosne filetprodukter.

Med intensjon om å kunne tilby fast arbeid med 8-timersdag året rundt, kan en forstå at industrieiere og fiskeripolitikere så etter løsninger på de utfordringene som sesongsvingningene skapte. I etterpåklokskapens klare lys, ser en at løsningen som ble valgt, ble en gedigen fiasko.

Det fantes ikke trålere i Nord-Norge** da beslutningene om å etablere en moderne filetindustri ble tatt. Utover 1960-og begynnelsen av 1970-tallet ble det utdelt bortimot 100 konsesjoner, det vil si tillatelser til å fiske med tråle. De fleste skulle lande fersk fisk til industrien slik at arbeidsplassene ble sikret året gjennom – fra Moskenes i sørvest til Vadsø og Bugøynes i nordøst.

Det statlige Finotro, (Finnmark- og Nord-Troms Fiskeindustri), ble etablert i 1951 som et redskap for staten til å etablere en moderne filetindustri sju steder i Nord-Norge. I forsøket på å sikre lønnsom drift fikk de sin første trålkonsesjon i 1970 og etter hvert ytterligere sju. Men allerede 16 år senere måtte håndkleet kastes inn. Selskapet ble da overtatt av Frionor, ansett som norsk frossenfilets flaggskip, men det endte med konkurs allerede i 1990. Konsesjonene var normalt gitt på vilkår om å opprettholde driften på samme nivå som før, slik som etter konkursen til Finotro på Skjervøy: «Blir ovennevnte vilkår ikke oppfylt, vil ervervs- og trålkonsesjonen til de to nevnte fartøyene bli trukket tilbake.»

Findus, som ble etablert av Freia i 1952 for å starte produksjonen av frosne filetprodukt, måtte allerede i 1959 ha statlige lån - i dagens verdi tilsvarende ca 212 millioner kroner for å unngå konkurs. I 1962 ble Findus overtatt av Nestlé og fikk i 1968 ni trålkonsesjoner.

Med torskekrisa rundt 1990 var det bare Findus og noen få andre av filetbedriftene i Nord-Norge som ikke gikk konkurs. En restrukturering av filetindustrien ble mer enn vanskelig da Kina kom inn i verdenshandelen i samme tiåret. Nestlé solgte seg ut av Findus i 2000. I 2001 overtok Røkke «fordi han var den eneste til å sikre 270 arbeidsplasser», ifølge fiskeriministeren i et intervju med Dagens Næringsliv. Da journalisten spurte om statsråden ville ta konsesjonene fra Røkke dersom Røkke ikke overholdt forpliktelsene, var svaret et klart ja. Dagens eier Lerøy har ca femti årsverk igjen i Hammerfest - trålrederiet er flyttet til Ålesund.

Hva var det som skjedde?

Trålerne viste seg bare i liten grad å kunne bøte på sesongsvingningene i torskefisket. Selv om trålerne kunne gå langt fra kysten og også fiske i dårligere vær enn den mindre kystflåten, var fisket ofte så dårlig utenom sesongene at turene ble for lange. Det førte til at kvaliteten på fisken ikke ble god nok og at drifta for både trålere og industri ble direkte ulønnsom. Å fryse fisken om bord slik at trålerne kunne ha lengre turer, ble tillatt av fiskeriminister Listau i 1983 og antatt som en mulig løsning. Det viste seg fort at maskinell produksjon av filet fra fisk som er frosset både før og etter bearbeiding, ikke er lønnsomt.

Røkke fikk etter hvert hånd om nesten 30 av de 100 konsesjonene. Til tross for dette har landindustrien til Aker Seafoods/Lerøy Seafoods har gått med underskudd hvert eneste år siden Røkke etablerte selskapet midt på 1990-tallet, da han overtok industri og trålere på Melbu og i Stamsund. Normalt ville slike selskap bli lagt ned. I stedet kunne Røkke selge seg ut med en gevinst på 1,5 milliarder kroner da Lerøy overtok. Dette kunne skje fordi trålerne som drives med superprofitt har subsidiert landindustrien. I fjor ble hvert årsverk subsidiert med godt over kr 300 000. Totalen har dermed vært lønnsom for Aker/Lerøy.

Superprofitten skyldes at det nå er slått sammen 3-4 kvoter på hver tråler. De fisker til båten «er full» og leverer nesten all fangst frossen, det meste til terminalene i Tromsø. I fjor tilsvarte kvantumet som ble eksportert rundfryst, uten bearbeiding, 90 prosent av kvotene til trålerne og øvrig havfiskeflåte. Det utgjorde mer enn en fjerdedel av all norsk torskefangst. Dette er råstoff som var ment å skape sysselsetting og grunnlag for bosetting langs kysten.

Det har verken nyttet med statlig eierskap, norsk eller internasjonal ekspertise innen produksjon av næringsmidler eller mengder av trålkonsesjoner for å få til en lønnsom produksjon av frossenfilet i Norge. En stor del av fiskeressursene utnyttes derimot på samme måte som det en ser i u-land hvor råstoff eksporteres med minimal bearbeiding og uten å skape verdier i form av ringvirkninger for lokalbefolkningen.

Hva må gjøres?

Dersom fiskerinæringa skal fortsette å være grunnlaget for bosetting i Nord-Norge, og kunne bidra til å bremse fraflytting og forgubbing, må kvotene som ble fratatt kystflåten på 1960- og 1970-tallet føres tilbake landsdelen. Dette må gjøres gradvis og under forutsetning av at fisken leveres fersk og med god kvalitet slik at den bidrar til økt verdiskapning i de mange små kystsamfunnene. Det må også tas grep for en mer bærekraftig forvaltning av fiskeressursene våre for å sørge for de oppvoksende generasjoner av småfisk. Det vil si at bruk av trål og andre notredskaper må reguleres slik at fangsten av småfisk begrenses. Det er også grunn til bekymring for at vi ikke kjenner konsekvensene av oljeindustriens seismikkaktivitet, og her må vi ha en føre var-tilnærming inntil vi har skaffet oss et godt kunnskapsgrunnlag gjennom forskning.

Trålerne er store fartøy som både slipper ut store mengder drivhusgass og fangstmetoden deres går hardt utover liv og vegetasjon på havbunnen. Tilbakeføring av kvoter til kystflåten vil medføre en overgang til mer skånsomme fiskemetoder for dagens og fremtidige fiskebestander og gi grunnlag for bosetting av fremtidige generasjoner i nord i ei tid da landet er i en sikkerhetssituasjon av en helt ny dimensjon.

*Havets Gull 1 s. 248

**Ytre Rolløya Fiskarsamvirke AL fikk sin første tråler i 1947