Herold

Kravet om en uavhengig gjennomgang av havørnas påvirkning på sjøfugl i Øst-Finnmark bygger på en forestilling om manglende kunnskap og sviktende forvaltning. Men både havørnbestandens utvikling og sjøfuglenes tilbakegang er blant de best dokumenterte naturforvaltningssakene vi har – med over 50 års systematisk forskning og overvåking bak seg.

Tor-Emil Sivertsen, MDG-representant i Vardø bystyre, krever i et innlegg i Nordnorsk Debatt 18.02 en uavhengig, offentlig gjennomgang av havørnbestandens påvirkning på sjøfugl i Øst-Finnmark. Men uavhengig av hva – og av hvilken offentlighet?

Sivertsen mener Miljødirektoratet og Statsforvalteren må slutte med generelle forklaringer og dokumentere at økosystemet tas på alvor, ikke bare enkeltarter. Forvaltning av natur handler, skriver han, om balanse og oppdatert kunnskap. Spørsmålet er om han selv bygger på slik kunnskap.

Han hevder at det ikke finnes oppdatert og tilgjengelig kunnskap om utviklingen i havørnbestanden eller om sjøfugl og fuglefjell, og antyder at det som finnes ikke er publisert eller brukt i forvaltningen. Men stemmer det?

Havørnas påvirkning på sjøfugl må undersøkes

50 år med havørnforskning

Allerede i 1972, mindre enn fire år etter fredningen av havørn, startet viltmyndighetene en landsomfattende kunnskapsinnsamling gjennom viltnemndene (Viltrapport nr. 1, 1976). Den viste at bestanden var vesentlig større enn tidligere anslått (maks. 350 par i 1955–60).

Samme år startet WWF et internasjonalt havørnprosjekt, med norsk delprosjekt fra 1973–75 under navnet «Prosjekt Havørn». WWF fungerte som sekretariat i samarbeid mellom miljømyndigheter, universitetsmuseer og naturvernorganisasjoner. I 1985 ble prosjektet overført til Norsk Ornitologisk Forening, fortsatt finansiert av miljømyndighetene.

Prosjektet har pågått i 50 år, fram til 2024, med landsdekkende bestandskartlegging og reirkontroller i utvalgte områder. Over 6000 havørnunger er ringmerket, supplert med GPS-merking. Bestandsestimatene er jevnlig oppdatert: 1500 par i 1994 og per februar 2025 anslagsvis 3700–4300 territorielle par. Arten vurderes å ha nådd kapasitetsnivået i Nord-Norge sørover til tidligere Hordaland, og er reetablert i hele sitt historiske hekkeområde.

Havørnas økologiske rolle

Det er gjennomført en rekke næringsstudier, både i Norge og internasjonalt. De viser at 70–90 prosent av havørnas diett består av fisk eller fiskeavfall. Næringen domineres av åtsler av fisk, amfibier, fugler og pattedyr. En del er også bytte tatt fra andre jegere eller fiskere, inkludert mennesker.

Havørna oppfyller derfor ikke kriteriene for en «topp-predator», altså arter som står øverst i næringskjeden og ikke selv har naturlige fiender. I definisjonene understrekes det at åtseletere ikke klassifiseres som topp-predatorer, selv om de spiser arter høyt i næringskjeden. Sivertsens argumentasjon om havørna som topp-predator får dermed liten faglig støtte.

Tilknytningen til fiskeriressurser er godt dokumentert. På 1980-tallet ble det registrert 153 havørner på én lokalitet under Lofotfisket. Også historiske kilder, som Carls Schøien (1940) og prester på 1700-tallet (Reutz 1743, Strøm 1762), beskriver hvordan havørna i hovedsak levde av fisk og avfall fra fiskeri.

Observasjoner av 50–60 havørner mellom Vadsø og Vardø er derfor ikke uttrykk for en «eksplosiv» bestandsvekst, men typisk sosial atferd hos unge fugler. Ringmerking viser at dette i stor grad er 1–5 år gamle individer fra hele Norge og Norden som i midnattssoltiden trekker nordøstover for å utnytte fisk, fiskeavfall og andre åtsler langs kysten.

Selvsagt kan havørn ta sjøfugl eller unger i perioder med hekkesvikt, men dette er situasjonsbetinget og begrenset.

Sjøfuglenes tilbakegang

Når det gjelder sjøfugl og fuglefjell, har det vært gjennomført omfattende overvåking i over 50 år. Etter kollapsen i norsk vårgytende sild tidlig på 1970-tallet startet systematisk hekkingsovervåking fra 1972. Dette førte til etableringen av Nasjonalt sjøfuglovervåkingsprosjekt i 1979.

Siden slutten av 1980-tallet har overvåkingen vært kontinuerlig og omfattende, som del av internasjonalt samarbeid. Det er dokumentert dramatiske hekkesammenbrudd og betydelig bestandsnedgang hos de fleste sjøfuglarter.

Hovedkonklusjonen har hele tiden vært den samme: Omfattende endringer i næringsgrunnlaget. Næringssvikten har ofte vært så alvorlig at mange arter ikke har gått til egglegging. For mange har det ikke vært nok mat til å produsere unger til at bestanden har holdt seg stabilt, og resultatet har vært tilbakegang..

I slike situasjoner kan havørn og andre åtseletere dra en kortvarig fordel av døde eller døende unger, men dette har i praksis hatt minimal betydning for bestandsutviklingen.

Sjøfuglenes livsstrategi er å utnytte gode år maksimalt og avbryte hekking når næringen svikter. Med høy levealder og relativt høy overlevelse trenger hvert par bare å få fram to unger til reproduktiv alder for å opprettholde bestanden.

Avsluttende refleksjon

Inntrykket som står igjen, er at Sivertsen antyder at fagkunnskap i seg selv kan være inhabiliserende for dem som besitter den, og en trussel mot menneskets bruk av naturen. Det vitner i så fall om manglende forståelse for at både mennesker og natur er avhengige av samspill for at naturen som livsgrunnlag skal fungere.