Herold

Før valget vraket Trondheim Høyre en gjeng som ikke kunne vinne valg. De erstattet dem med en gjeng som ikke kan styre.

Smartembed for https://www.nidaros.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=489052

Selv om Høyre sikkert ikke ville brukt akkurat de ordene, har flere internt også erkjent at dynamikken i bystyregruppa ikke helt har fungert.

På en måte er det lett å ha litt medfølelse med partiet. De satte absolutt alt de eide inn på å vinne 2023-valget, og det sto jammen ikke på innsatsen.

De klarte det med en hårsbredd, etter noen tøffe grep.

Gruppeleder og tidligere ordførerkandidat Ingrid Skjøtskift ble vraket. Ringrever som Trygve Bragstad og Rolf Jarle Brøske sa takk for seg. Partiet skulle fornye imaget, koste hva det koste ville.

Men det hadde en konsekvens:

De følte ikke at de kunne tålekonflikt også lenger ned på valglista, virker å være dommen i ettertid.

Mellom linjene: Laget etter valget henger ikke helt sammen. De er ikke designet for å fungere som en helhet.

Her er dusom leser i din fulle rett til å brøle «no shit, Sherlock» til skjermen. Selvsagt fungerer de ikke som en helhet. De har støtt på interne problemer i tre av de aller største sakene denne perioden: KPA, Brundalsforbindelsen og samferdselsplanen.

Men dette var prisen de følte at de måtte betale for å klore seg til makta i røde Trondheim.

Eller – det var ikke heleprisen. Den andre var MDG.

Man trenger ikke særlig med studiepoeng i sammenlignende politikk for å skjønne at en noe uregjerlig Høyre-gruppe, kombinert med et miljøparti med aktivistiske røtter, som både satt på vippen og opplevde seg sulteforet på gjennomslag i Ritas Trondheim, er en ganske eksplosiv cocktail i utgangspunktet.

Og så bestemte de seg for å sitte i byråd sammen.

Nesten sjokkerende ustabilt

Det er åpenbart ganske stor forskjell på å følge politikk i Trondheim nå, og før parlamentarismen ble innført. Byrådet har tidvis fullstendig dominert nyhetsbildet, om ikke annet på grunn av at det har vært så ustabilt.

Politisk er det andre boller. Jeg synes rett og slett at det er vanskelig å peke på hva byrådet har utrettet. En kilde i opposisjonen uttrykker det på følgende måte:

– Det eneste jeg opplever at det er nytenkning om, er øl.

Jeg må innrømme at jeg har vært inne på den samme tanken. Utvidelsen av skjenketida og den forestående innføringa av «trondheimsmeteren» står høyt på en forbausende kort liste med tiltak som utgjør en merkbar forskjell i byen etter byrådet tiltrådte.

Det man kanskje vanligvis ville assosiert med et Høyre-byråd – for eksempel fritt brukervalg og konkurranseutsetting av helse- og sosialtjenester – har (i alle fall enn så lenge) havarert.

Under bystyremøter har jeg observert opposisjonspolitikere som har brukt lunsjpausen på å febrilsk lete etter noe politisk å spørre byrådet om, i den muntlige spørretimen som starter når lunsjen er over.

Jeg har ikkenoe entydig svar på hvorfor det har blitt sånn. Én grunn er kanskje såpass enkel som at hovedsatsinga til byrådet (og Sentrum-Høyre) da det tiltrådte, var å få kustus på kommuneøkonomien. Det er ikke for nybegynnere i spinndoktor-faget å kombinere dette med et bauta-prosjekt à la ski-VM, campussamling, Nyhavna, eller Trondheim Spektrum, for eksempel.

Inntrykket mitt er at byrådets fokus i ganske stor grad har ligget på interne forhold. Å optimalisere driften av kommunen, framfor å starte på noe nytt. Det kan godt hende det trengtes, altså, men spesielt sexy er det likevel ikke.

I tillegg har den nærmest sjokkerende instabiliteten i byrådet sikkert ikke hjulpet. Det første frafallet, finansbyråd Ferhat Güven (H), kom allerede før byrådet gikk på.

Av dem som opprinnelig skulle utgjøre Trondheims første byråd, er det kun to igjen: Merethe Baustad Ranum (H) og Trond Åm (V).

Samarbeidet gikk åt skogen – selvfølgelig

Vurderinga som ble gjort i de avgjørende Høyre-hjerner i forkant av at Sentrum-Høyre ble dannet, slo også muligens litt annerledes ut enn de hadde sett for seg. Som Sivert Bjørnstad nylig påpekte i Aftenpodden, kan det se ut som at Høyre tenkte at sentrumsvelgerne var viktigere enn velgerne til høyre for Høyre.

Det strategisk riktige å gjøre, med den analysen i bånn, var dermed å nærme seg sentrum – Senterpartiet, KrF, Venstre og MDG. Sammen med Høyre sjøl, og Pensjonistpartiet, utgjorde dette Sentrum-Høyre-prosjektet. Så har meningsmålingene så langt vist at velgerne heller har beveget seg motsatt veg, mot Frp.

Uansett var detisolert sett på grensa til en valgtaktisk genistrek å klare å knytte til seg MDG, av den enkle grunn at de fire mandatene man sikret seg på borgerlig side, tok man samtidig vekk fra rødgrønn side. Det samme kan man si om Sp, som gjorde samme byks over midtstreken.

På valgnatta hadde Ap flertall, om man regnet det sittende samarbeidet som stabilt. Noen uker etter hadde det forduftet inn i lomma på Kent Ranum (H).

Nå skal jeg bryte en av mine viktigste regler for hvordan jeg ønsker å bedrive politisk analyse – ingen fotballmetaforer – men det var rett og slett en sekspoenger. Jeg skjønner godt at det virket attraktivt, for begge parter.

Og jeg skjønner godt at det gikk til helvete.

Det mest oppsiktsvekkendemed hele prosessen fram mot at MDG braste ut av byrådet og Sentrum-Høyre, er sett i ettertid hvor helt utrolig forutsigbart det var.

Høyre splittet segunder KPA-behandlinga. Det var på dagen åtte måneder etter samarbeidet ble presentert. 4H, Utbryter-Høyre, hva du nå enn vil kalle dem, er et direkte eksempel på hypotesen jeg beskrev innledningsvis: Høyre rigget seg for å vinne valget – hva som skjedde etterpå fikk bare skje.

Omtrent et halvtår etter det igjen oppsto det en ny Høyre-splitt. Denne gangen var saken motorvei-prosjektet Brundalsforbindelsen, og denne gangen lyktes opprørerne, på bekostning av det grønne samarbeidspartiet. Jeg unner meg et gjensyn med et av mine favorittbilder fra min tid i Nidaros:

Med disse to sakene friskt i minnet, skjønte vi umiddelbart at samferdselsplanen kom til å bety trøbbel. Det fantes ingen veg utenom.

Så er det viktig å ha med seg at heller ikke MDG er noen enhetlig størrelse her. De har krangla, kjefta og hatt flere interne maktkamper, hvor én av dem endte med at gruppelederen meldte seg ut og leverte anklager om kuppforsøk. Hun sitter som uavhengig representant, fortsatt i Sentrum-Høyre.

Når jeg likevelmener at det er Høyre som har vært mest kaos av de to, handler det både om at Høyre er et langt større parti, at de ser på seg selv som et styringsparti, og at uenighetene i MDG ikke (så vidt jeg vet) har gått ut over stemmegivninga, eller blitt blottlagt helt uoppfordret i offentlige møter.

Poenget er uansett at etter mitt skjønn gikk dette omtrent som det måtte gå. MDG brøt med både byrådet og Sentrum-Høyre, og om det ikke allerede var et ekstremt vanskelig parlamentarisk utgangspunkt i Trondheim, blir det i alle fall kaos nå.

Flertallet henger i tynnest mulig tråd (34 mot 33 i bystyret), og mens prosjektet han leder kollapser, er Kent Ranum (H) totalt fraværende, på lederkurs(!). Det er litt underkommunisert, og helt himmelropende ironisk.

Det bør sisitt om hvordan det står til i trondheimspolitikken og det styrende samarbeidet.

Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det rapporteres om «mye bedre stemning» både i Sentrum-Høyre og i partiet Høyre nå, etter at MDG brøt. Gratulerer med det.

Delta i debatten