Aps handlingslammelse rammer Buskerud
Buskerud stÄr midt i to saker som pÄ hver sin mÄte viser Ap-regjeringens handlingslammelse i mÞtet med norsk grÞnn industri; flyttingen av tÞmmerterminalen pÄ Lierstranda og den manglende oppfÞlgingen av Billerud Viken-prosjektet pÄ Treklyngen i HÞnefoss. Begge er nasjonalt viktige industrisaker, men behandles som om de bare var lokale prosjekter hvor ansvaret kan dyttes nedover i systemet.
Tomme ord og svake svar
NÄr stortingsrepresentanter stiller spÞrsmÄl, kan vi fÄ svar som ikke er korrekte og som er totalt politisk uforpliktende. StatsrÄd Nils Kristen SandtrÞen skriver fÞlgende: «Jeg er ogsÄ kjent med at driftstillatelsen til Lierstranda gÄr ut i 2029, og at det derfor haster for Ä finne en ny lokalitet for tÞmmerkai.»
Virkeligheten er at avtalen gÄr ut i 2027 og ikke i 2029. StatsrÄdene bekrefter at utfordringene er reelle, at sakene «har hastverk», og at de «vil bidra der det er behov», men de lover ingenting, de forplikter seg ikke til tid, midler eller lederskap. Hver gang argumenteres det med «lite handlingsrom», «europeisk regelverk» eller «hensyn til kommunalt selvstyre». Resultatet er at prosessene stopper opp, mens industrien mister tÄlmodigheten.
Dette er ikke bare skuffende â det er urovekkende. For bĂ„de tĂžmmerterminalen og Billerud-satsingen handler om mer enn lokal nĂŠringsutvikling. De er symboler pĂ„ hva slags land Norge Ăžnsker Ă„ vĂŠre: En rĂ„vareeksportĂžr som sender alt ut, eller en industrinasjon som videreforedler ressursene vĂ„re her hjemme.
NĂ„r staten svikter sitt ansvar
Avviklingen av Lierstranda tĂžmmerterminal er ikke kun et lokalt spĂžrsmĂ„l. Kaia hĂ„ndterer tĂžmmer fra 70â80 kommuner pĂ„ Ăstlandet, og er selve navet i logistikken for norsk skognĂŠring for landsdelen. NĂ„r den legges ned, berĂžrer det hele verdikjeden â fra skogeiere og entreprenĂžrer til treforedlingsbedrifter og klimamĂ„l.
Regjeringens svar? At kommunene fĂ„r ordne opp. At staten vil «bidra der det er behov». Men hvis ikke dette er et sted staten trengs, hvor da? TĂžmmerkai er infrastruktur i ordets rette forstand â i samme kategori som vei, bane og havn.
Her burde regjeringen tatt ledelsen for lengst: Koordinert prosessen, brukt statlige planverktĂžy og sikret finansiering. Tilsvarende ser vi i HĂžnefoss, der Billerud Viken-prosjektet â Norges stĂžrste skogindustrielle satsing pĂ„ over 30 Ă„r â nĂ„ ligger brakk. MiljĂždirektoratet har avslĂ„tt utslippstillatelsen, og Klima- og miljĂždepartementet bruker Ă„revis pĂ„ klagebehandling. Resultatet? Billerud har gitt opp, og Norge mister med stor sannsynlighet en unik mulighet til Ă„ bygge framtidens industri.
Manglende forstÄelse og politisk vilje
StatsrĂ„dene snakker stadig om grĂžnn omstilling, men grĂžnn omstilling er mer enn festtaler og stortingsmeldinger. Den krever politisk handlekraft, vilje til risiko â og evne til Ă„ se helheten.
NÄr Buskerud etterlyser statlig hjelp, er det ikke fordi vi vil ha sÊrbehandling. Det vi ber om er samarbeid, tydelige rammer og respekt for at store industriprosjekter ikke alltid kan lÞses kommunevis. Dette er spÞrsmÄl av nasjonal interesse, og det mÄ behandles deretter.
For hver mÄned som gÄr uten avklaring, mister vi troverdighet. NÊringene som bygger verdiskaping opplever usikkerhet. Planene pÄ papiret blir til tapte muligheter.
Tid for lederskap
Norge har alt Ă„ vinne pĂ„ Ă„ satse pĂ„ egen skogindustri â kortreiste rĂ„varer, hĂžy kompetanse og store eksportmuligheter. Da mĂ„ regjeringen faktisk bidra, ikke kun observere, men handle.
Buskerud og skognĂŠringen ber ikke om mirakler â vi ber om forutsigbarhet. Om et tydelig ja til investering, industri og framtidshĂ„p, gode ord er ikke nok.
NÄ mÄ regjeringen vise vilje, og omsette snakk om stÞtte til industrien i Buskerud til handling.