Herold

I denne kronikken står jeg i fare for å gjenta meg selv, men jeg vedstår meg at meningene mine er de samme som før.

Planutvalget stemte torsdag for å åpne Veumbekken gjennom Holmegata. Så skal saken videre til bystyret. Denne saken har vært en føljetong i Fredrikstad-politikken i årevis.

Det er lett å forstå beboere, huseiere, administrasjon og politikere som ønsker en avklaring, og kanskje kommer den nå?

– Har fortsatt fiskestanga klar

Men bestillinger om nye løsninger, og forsøksvise avklaringer i saken, har ikke resultert i annet enn at prosjektet kommer tilbake til politisk behandling som tilnærmet likt det som har ligget til grunn hele veien.

Det innebærer åpning av bekken, etablering av et grøntområde langs en nybygd og åpen kanal. I tillegg skal det rives et titalls hus og uthus i et veletablert verneområde.

Klimaendringer og håndtering av vann er noe vi må ruste oss for. Derfor har åpning av Veumbekken kommet som en helt legitim og aktuell løsning. Men mitt gjentatte ankepunkt for denne planen er at det som forutsetning for kanalåpningen er premisset om det jeg vil kalle for en storstilt rivning i trehusmiljøet.

Siden 1979 har det ligget som et premiss at arbeiderbebyggelsen på Holmen var noe Fredrikstad skulle ta skikkelig vare på. Det er da også den helhetlige og velregulerte bebyggelsen som gjorde Holmen så spesiell at det ble et verneområde.

Fredrikstad opprettholdt vernet, og gjorde mange gode bymiljøtiltak gjennom 1980- og tidlig på 1990-tallet. Huseiere pusset opp. Gater og gatetun sørget kommunen for å ruste opp. Siden den gang har mye fått lov til å forfalle.

Nå er spørsmålet der altså igjen. Kreves det storstilt rivning av husrekkene øst for Holmegata? Vel og merke sies det i plandokumentene at noen bygg skal få forsterket vern, og ett skal flyttes. Samtidig åpnes det for rivning av sentrale bygg mot Holmegata og uthusbebyggelse over to kvartaler.

Det vil forringe kulturmiljøet Holmen. Det er ikke byggene hver for seg som har størst verdig, men helheten. Dette slås da også fast i saken. Blir ikke da denne rivningen også en rasering av de verneverdige kvalitetene i verneområdet?

I den kommende boligplanen stilles spørsmålet om frigjorte områder langs kanalen i Holmegata også kan dekke behov for boliger, og slik løse sosiale utfordringer. Selvsagt er det ønskelig å løse dem.

Men at man løser sosiale problemer og levekårsutfordringer gjennom sanering og rivning minner, etter min mening, altfor mye om 1950- og 1960-årene iver for å sanere nedslitte trehusbydeler.

Mangt et trehusmiljø i norske byer måtte vike for denne typen strategier, og medførte sjelden løsning på de grunnleggende sosiale problemene.

Nå legges altså de samme planene og reguleringsforslagene frem igjen. Konsekvensene av å gjennomføre denne planen er at mye av det unike ved Holmen forsvinner, og at mye av premisset for vernet av bydelen i 1979 blir tilsidesatt. Ett av Fredrikstads unike trehusmiljøer vil bli ugjenkallelig forringet.