Herold

John Olav og Tone har kjøpt tre biler og en skuter i Horten. En mer servicevennlig by finnes knapt, sier paret som har sett det meste.

– Jeg skulle visst ha klippet meg først, sier John Olav unnskyldende og stryker fingrene gjennom sine lange lyse lokker, som krøller seg pent rundt ørene. Noe må en innlede med å si når to nesten-pensjonerte pressefolk får besøk av en nesten-pensjonert lokaljournalist.

Lenger ut i samtalen kommer han til å si mye pent om frisøren sin i Storgata, om Horten, om det gode liv i Åsgårdstrand og ikke minst betydningen av å eie en god fyllepenn, men først må vi bli bedre kjent.

Kaffen er klar. Tone henter eplekaka som hun forsikrer er laget på en lettvint oppskrift, med epler fra egen hage og mandler. I hagen har de egne roser og bær i skjønn forening, samt et valnøttre i innkjørselen.

Det er som et eventyr. I Trysil, der Tone vokste opp, var det bare poteter og rosa rugosa hennes hageglade dyrlegefar fikk til å gro.

Ned til varmen

Det er noen år siden John Olav Egeland (74) og Tone Solberg (72) solgte det store huset på Bekkestua og flyttet inn i enebolig nær barneskolen i Åsgårdstrand. Deres tre sønner var flyttet ut og det var bare et tidsspørsmål før også deres eiendom ville bli omringet av den pågående knutepunktutbyggingen i Bærum.

At våren kommer 14 dager tidligere her enn der har overrasket dem.

– Det er nesten litt eksotisk.

Tone strikker rundt og rundt på en gråblå genser mens hun snakker. På reportasjereiser verden rundt har hun testet hvor strikkevennlig de ulike flyplassene er. De fleste flyselskaper tillater strikkepinner inne i flyet, men ikke alle.

Snudde i tide

Tone lærte enda mer om hagestell under arbeidet med Finn Schjølls bok «Deilige buketter i egen hage».

Det var et morsomt oppdrag. Finn snakket, Tone skrev og hennes gartnersøster Elisabeth faktasjekket manuset etterpå. Gartnersøsteren var også grunnen til at paret gjorde strandhogg i Åsgårdstrand i stedet for å bygge på tomta de hadde på Veierland. For å unngå mye juridisk spetakkel snudde de i tide.

– Heldigvis. Har du vært ute på fjorden med svoger Finn noen gang, så skjønner du det. Da jeg også oppdaget at matbutikken har god ferskvaredisk og at Paletten har pol, så var det ikke noe å lure på. Det er veldig bra her i Åsgårdstrand, sier han som på grusomt vis måtte slakte halve boksamlingen da d*e fór. Det var det verste.*

Det var i Dagbladet de ble et par midt på 70-tallet. Tone jobbet i kulturavdelingen, skrev bokanmeldelser, intervjuet nobelprisvinnere, artister og skuespillere som John Travolta, Cornelis Vreeswijk og Bing Crosby.

Norgesberømt ansikt

John Olav var nyhetsredaktør. Senere skulle han også bli sjefredaktør, men det var som politisk kommentator det norske folk fikk ham hjem i stua. Det at han evner bedre enn de fleste å analysere tida vi lever i, og forklare det på en lettfattelig måte, gjorde ham til en etterspurt kommentator.

Vi sitter rett i ryggen på fine plommerøde stoler, hvor mange næringslivstopper har sittet før oss. Det er en arv etter farfar John Oscar Egeland, direktør i Norges rederforbund. Siden farfar også var sjef for redernes lobbyvirksomhet måtte gjestene sitte standsmessig.

Det var helt i orden for Tone og John Olavs tre sønner at barndomshjemmet ble solgt og foreldrene flyttet sørover, bare spisestua fulgte med. Fulgte med gjorde også det forgylte speilet i rokokkostil og et vomdigert eikeskap med vakker intarsia.

– Den passer jo ikke helt i vårt enkle hjem, men sånn har vi det.

Forholdet til Carl I.

John Olav Egeland skriver fortsatt kronikker og politiske analyser. Å ta med hele karrierestigen her vil kreve plass, men et synlig tegn på sin anseelse er Narvesen-prisen. Den fikk han for den såkalte Reksten-saken som han, i tospann med Erling Borgen, rullet opp sent på 70-tallet. Skipsreder Hilmar Reksten ble dømt for å ha lurt unna store formuer i utlandet.

John Olav var også den første som intervjuet Carl I. Hagen, på Fremskrittspartiets stiftelsesmøte i 1973. Bare så det er nevnt.

– Jeg har fortsatt et meget godt forhold til Carl I. Hagen. Vi respekterer hverandre, selv om vi står på hver vår side politisk.

«Meget godt forhold» sier han med sin dype bassrøst gir et hint av Frogner. Egeland vokste opp i Bærum. Frogner-assosiasjonen skyldes muligens at hans far var kulturredaktør i Morgenbladet i 25 år.

Ble kjent med landet

– Hvordan er det å skrive aktuelle politiske kronikker i dag, hvor beslutninger blir tatt langt utenfor våre grenser og kontroll?

– Det som skjer ute berører oss også. Norge er en ekstremt utadvendt nasjon. Vi har et mye større utenriksdepartement enn Sverige.

– Og for tiden to utenriksministere?

– Nå har vi tre. Ta med Jens også. Du kan ikke følge med på norsk politikk uten å kjenne handelspolitikken. Hele kysten er ekstremt avhengig av eksport, særlig Nord-Norge og Vestlandet. Det er det ikke alle av den yngre garde som har fått det med seg. Selv var jeg heldig. Da jeg i 1971–72 satt som formann i Norges Gymnasiastsamband, som i dag heter Elevorganisasjonen, var det 52 gymnas rundt i landet. Jeg fikk besøkt 45 av dem. Som min gamle sjef, redaktør Arve Solstad, sa: «Du må kunne Norge, kjenne dette landets politiske topografi, hvis du skal kunne gjøre deg opp en mening».

Kvartkjendis

Det er fire år siden Egeland gikk av med pensjon. Han var 70 år, men har fortsatt sine meninger om det meste.

– Tida går. Brått er du utenfor søkelyset. Hvordan føles det?

– Akkurat det gikk veldig, veldig fort, men det er ikke et lys jeg trenger. Jeg kalte meg kvartkjendis, ble jevnt og trutt hentet inn til debatter i NRK, Dagsnytt 18 og som redaktør i en stor avis blir en eksponert, men jeg savner ikke det. Nå blir det vel mer enkeltstående artikler i dagspressen.

– Som i Gjengangeren for eksempel?

– Ja. Kanskje. Torgeir og jeg er jo gamle kolleger.

– Var ikke du sjefen hans da?

– Jo.

Lokalt er han nå medlem av redaksjonskomiteen til Broen. Både Tone og John Olav bidrar. De er hverandres førstelesere. En må ikke ha hatt salige lærer Kasper Lie Mathisen på skolen for å kunne skrive om lokalmiljøet. Ifølge historiker Egeland er Broen på høyde med landets beste i sin sjanger.

Tone holder fortsatt en hanke i journalistyrket, siden 2014 som frilanser.

Ærefullt oppdrag

– Ditt stolteste øyeblikk?

En nipp til kaffen. Tenker. Lar strikketøyet hvile i fanget. Så tar hun oss med til en øy i Middelhavet en sen høstdag i 1978. Under hver sin parasoll leste de en roman av Isac B. Singers, en jøde i New York som skrev på jiddisch. Akkurat nå kommer de ikke på tittelen på boka, men den gjorde inntrykk.

De kom hjem like før den svenske Nobelkomiteen annonserte at Singer vant Nobelprisen i litteratur for sitt forfatterskap det året.

– Singer var gan*ske ukjent den gangen. Dagbladet ga meg muligheten til å dra til Stockholm. Jeg var vel alene om å ha lest ham skikkelig. Det var spesielt å møte ham, en nydelig og varm personlighet, han var som han var i fortellingene sine.*

Fra Dagbladet tok hun plass i redaktørstolen i KK, hun har vært forlagsredaktør i Gyldendal i flere år, bokanmelder i 17 år, og nå drar hun jevnlig inn til Oslo, for å holde topplokket i vigør.

En vennlig by

Nå er vi kommet fram til punket om John Olav og frisøren.

– Her har vi fått det så bra. Åsgårdstrand har alt, men vi bor midt mellom to andre byer også, men Horten er min favoritt. Ting fungerer. Jeg har blitt ordentlig glad i frisøren min i Storgata. Både hos Aziz og i byen ellers får vi en service som er helt uslåelig, noe helt annet enn vi er vant til fra Oslo. Horten er en vennlig by. Vi har kjøpt tre biler og en skuter der, så det viser jo at vi mener det.

– Tre biler?

– På tretten år har det blitt så mange.

– Hva er det jeg ikke har spurt om, Tone?

– Du har ikke spurt om guttene våre. De er voksne nå, men det er morsomt å se at når de kommer ned med sine familier så blir de en stund. Den yngste giftet seg i det gamle rådhuset vårt, viet av ordfører Are Karlsen. Etterpå dro hele følget til deilig middag på Grand. Det ble så fint.

Hekta på fyllepenner

– Og du John Olav?

– Nå må du snart spørre om fyllepennene!

Blikket hans faller på sølvskålen med det som først ser ut som feite sigarer. Det må være en skjebnens ironi at Riksmålforbundet tildelte akkurat ham Riksmålsforbundets gullpenn.

– Fyllepenner? Er ikke det i samme kategori som frimerker, noe noen samler på, men som ingen bruker lenger?

– Der tar du helt feil. Markedet vokser med ti prosent i året globalt – i Japan, Kina, India, forteller han som har gjort fyllepennens ode til en kampsak.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg vokste opp på med fyllepenn på pulten. Det er det desidert beste skriveredskapet. Det gjelder selve skriveopplevelsen. En kulepenn må du trykke på for å få til å skrive. En fyllepenn skriver av seg selv, den flyter av gårde, avhengig av type blekk og splitt.

Bedre læring

Ikke nok med det. Han viser til at forskere entydig har kommet fram til at mennesket lærer 30–40 prosent bedre ved å skrive for hånd enn å knaste på et tastatur. Håndbevegelsen aktiviserer noe i hjernen, har de funnet ut.

– Dette har jeg snakket med Jon Almås om også. Han er en fyllepennmann som meg.

Det finnes en norsk forening for sånne som Almås og Egeland, som møtes på treff rundt i Norge; Penn Addicts Norway. – Det er ikke noe døende marked, nei. Når du først har falt ned i dette kaninhullet, blitt interessert i estetikken og historien og ikke minst håndskriftens overlevelse, så kommer du aldri opp igjen!

Tok penn til 12.000 kroner

Favoritten blant hele pennesamlingen har et skaft av lavastein og splitt i ekte gull.

– Gullsplitt? Er ikke det bare jåleri?

– Nei, det gir en bedre skriveopplevelse. Det er ikke så mye gull da det er valset ut, men du får kjøpt splitter i opp til 21 karat.

I kjellerstua har John Olav Egeland skuff over skuff med penner, samt en egen reol for patroner og blekk i alle farger. Hvis pennene skulle flyte rundt i huset kan det hende at noen i sin tankeløshet tar med en hjem, som forfatter Torgrim Eggen gjorde en gang. Da han kom hjem oppdaget han at pennen var verdt 12.000 kroner. Den ble levert tilbake neste dag, med en inderlig beklagelse.

Tone har aldri falt i det samme kaninhullet som sin mann, selv om hun i sin Blindern-periode gikk over fra kulepenn til fyllepenn, men etter at hun intervjuet Thomas Hylland Eriksen for et par år siden har hun sluttet å klage over at pennesamlingen er både kostbar og plasskrevende. Han bemerket at hun skulle være glad han ikke samlet på sportsbiler og klokker. Og det er hun jo.