Herold

Beredskap for krise og krig har ikke vært så høyaktuelt siden den kalde krigen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at Finnmark og nordområdene igjen står i en særstilling. Nettopp derfor er det urovekkende at beredskapsarbeidet i helsesektoren fremstår fragmentert, underfinansiert og preget av uklare ansvarsforhold.

Under et møte mellom sykehusledelsen ved Kirkenes sykehus og styret i UNIO, som jeg hadde gleden av å delta på, ble det tydelig for meg at satsingen på beredskap i en av landets mest utsatte regioner ikke fremstår som et samordnet system. Organiseringen minner snarere om et nettverk av aktører som hver for seg gjør mye godt arbeid, men som ikke er rigget for å operere som én helhet i en krise.

Derfor er det positivt å lese om møtene mellom direktøren i Finnmarkssykehuset og Forsvaret, slik det ble orientert om i styremøtet 19. februar. Dialog er et nødvendig første steg. Og jeg håper det følges opp med struktur, finansiering og tydelige prioriteringer.

Prosessene som har pågått i Helse Nord RHF, og de økonomiske nedskjæringene i Finnmarkssykehuset, har ikke tatt høyde for den særskilte rollen helsetjenesten i Finnmark vil måtte ivareta i en krisesituasjon. Det er blitt tydelig at beredskap utover «hverdagsberedskap» verken har vært tilstrekkelig finansiert eller prioritert.

Kommunehelsetjenesten står, om mulig, i en enda mer krevende situasjon. Både kommuneøkonomien og rekrutteringen av helsepersonell er under sterkt press. Enkelte steder i Finnmark er det etablert interkommunale samarbeid for å styrke robustheten. Det er positivt, men det skjer i stor grad på lokalt initiativ, ikke som ledd i en tydelig nasjonal eller regional strategi. Fragmenteringen av tjenestene er fortsatt størst innen kommunal helse, og variasjonen i kapasitet og beredskap mellom dem er betydelig.

Geografien forsterker sårbarheten. Avstandene i Finnmark er enorme. Flere kommuner har landets lengste reisevei til sykehus, og Kirkenes sykehus er det sykehuset i Norge som ligger lengst unna neste sykehus. I en krisesituasjon er ikke dette bare en logistisk utfordring, det er et spørsmål om liv og død.

Totalberedskap kan ikke baseres på en forutsetning om at aktørene «finner ut av det» når krisen først inntreffer. Regjeringens arbeid med Totalberedskapsmeldingen og arbeidet i Helsereformutvalget viser at problemstillingene er erkjent på nasjonalt nivå. Men parallelle prosesser er ikke tilstrekkelig dersom de ikke sees i sammenheng. Langtidsplaner for forsvar og helse må henge sammen både organisatorisk, økonomisk og operativt.

Forsvaret er tydelig på at den sivile helsetjenesten vil måtte bære hovedansvaret for sårede og skadde i krise og krig. Det vil kreve en betydelig innsats fra en spesialist- og kommunehelsetjeneste som allerede er kuttet til beinet. Skal totalberedskapen fungere, må helsetjenesten i Finnmark være bemannet og finansiert for å håndtere krigsberedskap – samtidig som den ivaretar hverdagsdriften.

I helsepersonellplan 2040 forventer vi i Norsk Sykepleierforbund Finnmark konkrete og forpliktende tiltak for nordområdene: en målrettet opptrappingsplan for kompetanse og bemanning, særskilte rekrutterings- og stabiliseringstiltak – inkludert varige lønnstiltak og et nordområdetillegg som faktisk monner i konkurransen om arbeidskraften. Uten en tydelig og finansiert satsing på helsepersonell i nord vil totalberedskapen forbli en ambisjon, ikke en realitet.

Det krever politisk vilje og finansiering å styrke helsetjenestene i Finnmark og nordområdene. Det er helt nødvendig at helsetjenesten sees for det den faktisk er: en avgjørende del av landets totalberedskap og en av våre viktigste beredskapsressurser.