Herold

En kan argumentere for at Honningsvågs bystatus fremstår mer som et vedheng fra en svunnen tid.

Selv om det kanskje ikke virker fullt så lenge siden, ihvertfall for dem som er gamle nok til å huske alle reaksjonene som fulgte, så vil det senere i år passere datoen for da Nordkapp kommune, tredve år tilbake i tid, valgte å gå til det ambisiøse skrittet å titulere eget kommunesenter som by.

Bakteppet, var som kjent endringer i lovverket/kommuneloven, som åpnet opp for at norske kommuner selv kunne gi egne tettsteder bystatus.

Det at det er åpning for noe i et gitt lovverk, er likevel ikke alltid ensbetydende med at det anses gangbart og akseptabelt, vurdert i andre og mer komplekse sammenhenger. Og akkurat der, kunne det vel virke som om daværende administrasjon og styre, i Nordkapp kommune, hadde forregnet seg en hel del.

I kjølvannet Honningvågs eskapader med bystatus-begrepet, ble også regelverket stammet inn, med klare minimumskrav til befolkningtall, helt uten rekkevidde for Nordkapp kommunes del og Honningsvåg. Selv om bystatusen likevel fikk stå, manglet den bred anerkjennelse, særlig regionalt i Vest-Finnmark.

I et større nasjonalt perspektiv, var ikke Honningsvåg ved 70°58'33"N, det tredje nordligste kommunesenteret i Finnmark etter Havøysund (70°59'42"N) og Mehamn (71°02'01"N), alene om å benytte seg av muligheten for å kunne smykke seg med status av mer urban karakter, men i nord-norsk sammenheng, var trolig Honningsvågs vovede dreining, den som fikk mest oppmerksomhet samt vekket mest mishag og harme, særlig ved andre steder, i samme fylke, med langt eldre bystatus, samt tradisjoner og identitet som heftet der ved, flere hundre år tilbake i tid.

Litt lengre sør, i Tromsø (69°39'06"N), minnes jeg at reaksjonene fremstod langt mer avdempede, om enda noe undrende til det hele. Jeg var selv i midten av tenårene, den gangen, og avgangselev ved Sommerlyst Ungdomsskole. For meg var Honningsvåg, dengang, kun et sted jeg hadde vært innom, ved gjennomreise; men hjemme, hadde jeg nær familie som tidligere hadde arbeidet der, og min mamma var opprinnelig fra Gamvik, litt lengre nordøst på Finnmarkskysten, men tidlig utvandret, som mange andre i hennes generasjon.

Retrospektivt, nå tredve år senere, gitt samfunnsutviklingen som har forløpt siden, kan en vel si at de mer kritiske og spørrende vinklingene var inne på noe: I den grad Honningsvåg, anno 1996, hadde store sko å fylle i rollen som by, glipper det neppe mindre rundt hælen tre tiår senere.

Et vesentlig aspekt, i så henseende, er også hvilket geografisk område som en i dag velger å definere som Honningsvåg.

Statistisk Sentralbyrå, med hovedsete på Gamle Aker, på Oslos vestkant, klassifiserer Honningsvåg, Holmbukt og Storbukt/omegn som ett sammenhengende tettsted. Dette er et område som i dag teller en befolkning på i overkant av et par tusen innbyggere, med god margin.

Men denne stedsdefinisjonen, går tildels på akkord med lokale begreper og mer tradisjonelle oppfatninger. Hvor mange mennesker som bebor det området som de fleste, med lokalkunnskap, vil kalle selve Honningsvåg, har jeg enda tilgode å se noen tall på, men at det dreier seg om atskillig færre, er det liten tvil om. Enkelte vil antagelig også kunne argumentere for at det i realiteten i dag, primært på grunn av moderne infrastruktur, er snakk om et slags Stor-Honningvåg, som i tillegg til Storbukt også innbefatter Nordvågen og eventuelt også Sarnes, men rundt dette, er nok meningene ganske delte.

Befolkningsnedgangen for Nordkapp kommune, som på midten av 1990-tallet allerede hadde manifestert seg i over 25 år (SSB), har fortsatt med uforminsket kraft siden. Vel å merke, dersom en tar med bosatte ukrainske flyktninger, har det vært en tendens i retning stabilisering, de aller siste årene, men hvorvidt denne effekten vil vedvare, og i hvor stor grad denne gruppen vil bli værende, fremstår uavklart.

Sett under ett, er Nordkapp Kommune i dag, folketallmessig, tilnærmet på størrelse med Kautokeino kommune, men i glansdagene, tilbake på slutten av 1960-tallet, var befolkningsmengden i Nordkapp, samt Magerøya forøvrig/Gjesvær, som den gang var underlagt Måsøy, omlag to og en halv ganger større, enn den samtidige befolkningsmengden i nevnte innlandskommune, aller lengst sør i fylket; det sier et og annet om utviklingen og den massive avfolkningen som kyststrøkene i Finnmark har vært gjenstand for i de siste 60 årene.

En vandring gjennom Honningsvåg sentrum og omegn, er i idag, på mange måter, en påminnelse om hva som har vært; med litt velvilje, kan en også skimte konturene av det som potensielt kunne ha blitt et større sted, dersom utviklingen hadde gått en annen vei, enn det beviselig gjorde.

Nå, tredve år senere, kan en argumentere for at Honningsvågs bystatus fremstår mer som et vedheng fra en svunnen tid; som et falmet jakkemerke og gammel morro, som i hovedsak påminner en om at tidene skifter, status quo forgår, og intet egentlig bevarer sin form.

En kan uansett ikke utelukke at Honningsvåg atter kan finne ny grobunn og vekst. Det virker ikke å være helt der nå, særlig ikke servert aktuelle tall og statistikk, men endringer til det bedre, kan eventuelt spire, særlig på litt lengre sikt.

Noe av grunnen til at jeg selv valgte å flytte til Storbukt, fra Tromsø, sist høst, er at jeg vurderte det dithen at området og lokalregionen, i umiddelbar nærhet, på tross av ganske iøynefallende dekadanse, likevel kan ha et uforløst potensiale latent i seg.

Uavhengig av hva en velger å kalle eller definere Nordkapps kommunesenter som, eller hva en måtte ense av håp eller lys i det fjerne, så er det neppe kontroversielt å hevde at Honningsvåg, anno 2026, først og fremst er et nokså lite sted, enda mindre enn det en gang var; men som kjent er det ikke alltid størrelsen det kommer an på. Det er mye en kan like ved Honningsvåg, selv om det aller meste nå foregår i det små.